Jenny skylte og vred opp tøyet. Det var tungt, og hun brukte alt hun hadde av krefter. Omsider var det gjort, og hun slapp det siste plagget ned i kurven. Nå skulle det bare bæres opp og henges til tørk. 
Hun snudde seg da hun hørte skritt i trappen. 
– Jeg er ferdig, Edna, sa hun. – Jeg skal bare … 
Ordene ble hengende i luften da hun snudde seg og så fru Jakobine stå i bunnen av trappen. Igjen ble hun slått av hvor forandret hun var. Hun var så tynn at kravebena stakk frem, samtidig var hun hoven og nesten pløsete i ansiktet. Øynene var mørkere enn de pleide å være, som om pupillene var ekstra store, og hun hadde blålilla ringer under øynene. Unaturlig blek var hun også. 
– Er du ferdig? sa hun sukkersøtt og kom bort til Jenny. – Hva er det vi har her, da?
Hun hektet en finger under det ene plagget og løftet det opp. – Erichs nattserk? 
– Ja, fru Jakobine, sa Jenny og stirret rett forbi henne. 
– Og dette da? Hun plukket opp enda et plagg. – Det ser ut som min manns skjorte, slo hun fast. 
– Ja, frue, svarte Jenny. 
– Har du sett nøye på klærne, da? Hun rynket på nesen. – Det er fortsatt flekker her. 
Jenny svarte ikke, men møtte blikket hennes. 
– Her, og … Hun snudde og vendte på herr Bakkes skjorte, før hun pekte på en innbilt flekk. – Og her. Ser du den? 
– Nei, fru Jakobine, svarte Jenny som sant var. Det var ingen flekker. 
– Gjør du ikke? Hun lød overrasket. – Er du sikker? Hva om jeg gjør slik?
Fru Jakobine slapp skjorten og nattserken ned på jordgulvet og satte foten oppå. Så vred hun den rundt så klærne ble gnidd ned i bakken. – Nå, da? spurte hun og smilte. – Nå ser du det vel? 
– Ja, fru Jakobine, svarte Jenny mellom sammenbitte tenner.
– Plukk det opp og vask det en gang til, sa hun hardt. – Og om jeg noen gang ser at det fortsatt er flekker på klærne etter vask, får du pryl. Er det forstått?

Til toppen