Det var blitt sen kveld, men Rebekka visste at hun ikke ville få sove. Hun satt ved bordet i salongen med et nytt brev fra Tharald. Kroppen var stiv og spent, og tankene flakset som skremte fugler.
Hun hadde lest ordene som sto der, mange ganger. Hun burde vært himmelstormende glad. Husfruen hadde undertegnet alle nødvendige papirer. Uten innsigelser, som Tharald skrev. Det ble ingen tvist som måtte løses i retten. Alt var opp- og avgjort.
Storgården Lie var deres. Vesle Johannes satt med odelsretten. Det var ikke til å fatte. Hun var akkurat fylt tjue år, og skulle bli husfrue på Lie, til Johannes var myndig og kunne overta ansvaret for gården. 
Mellom linjene leste hun at Tharald var lettet over den vendingen saken hadde tatt.
Kanskje hadde ikke Johannes’ rett til gården vært så opplagt likevel. Kanskje var det endelige resultatet like mye takket være kløktige tiltak gjort av Tharald, som de rene rettigheter etter lovens bokstav.
Eller kanskje var forklaringen så enkel som at da Haavard gikk bort, var Tharald den eneste med innsikt og evner nok til å ta tak i den vanskelige situasjonen.
Emmanuels lille gutt, den skjøre, men akk så søte Gustav, kom aldri til å bli bonde på gården. Tanken smertet, selv om hun visste at han ikke hadde noen formell rett til Lie. Likevel føltes det som hun snappet et stykke fremtid fra Emmanuel med vitende vilje. Hva ville skje med ham nå? Hun håpet inderlig at han ble boende på gården. Hun måtte huske å skrive til Tharald om det. Emmanuel var blitt en viktig del av livet hennes, viktigere enn hun hadde trodd.
Heller ikke Steinar, Kristines sønn, skulle overta gården, han som var Tords barn, og som Haavard hadde ment skulle overta gården, med tvillingsøsteren Inga ved sin side. 
Minnet om Tords ord den gangen han hadde prøvd å ta henne med vold satt fortsatt sterkt og vondt i henne. Ord som kom med den råtne ånden hans, at han skulle sette barn på henne, slik han hadde gjort med Kristine. Så kunne Kristines og hennes barn lage arvinger sammen, store kraftige Gaupli-unger, som kunne utrette store ting i bygda. Onde grusomme ting, hadde hun tenkt. Føre forbannelsen fra Gaupli videre, den som hadde ligget i Tords blod og vist seg i hans ugjerninger. Nå kom det ikke til å skje. Johannes, i direkte blodslinje etter Ambrosius, Tharald og hennes egen far, var den som skulle ta over gården, ikke en etterkommer med blodet til Tord. 
Det var en lettelse, en jublende glede i det.
Det som gjorde henne stiv og spent i kroppen, som gjorde at hun ikke tok imot nyheten med udelt glede, var vissheten om at Tharald neppe ville leve lenge nok, i hvert fall ikke ha helse, til å drive gården til Johannes ble myndig. Tharald var sytti år, en anselig alder. Når Johannes var tjueén, ville Tharald være nitti, en alder de aller færreste fikk oppleve.
Nå måtte hun sette sin lit til at Tharald ville makte å aksle ansvaret i enda noen år, i hvert fall til hun selv var tilbake fra Paris. For hun skulle dit, brevet endret ikke på det, tvert imot. Det kjentes enda viktigere å dra dit nå, mens hun ennå kunne.
Ville hun selv makte å ta over gården når Tharald ikke lenger orket?
Hvem hadde hun i så fall til å hjelpe seg? Margot? Bertha? Peder? De var alle nesten like gamle som Tharald. Jon og Sigrid? Men de skulle skape sitt eget liv, kanskje ville de søke seg vekk fra gården. De ville nok ikke ønske å gå som dreng og innejente hele livet. Andreas? Etter det han hadde gjort, ville hun aldri våge å stole på ham, ikke helt.
Hun skjønte at det bare fantes ett svar.
Hun ville ikke klare ansvaret for gården alene, ikke uten en ektemann. Igjen var savnet etter Ulf der, som et smertelig sug i brystet, sammen med den velkjente følelsen av svik. Det var han som skulle ha vært der, stått ved hennes side. Han som skulle ha vært husbond, hatt ansvaret for gården til sønnen ble gammel nok til å ta over. I stedet hadde han sviktet henne og giftet seg med en annen kvinne. Kanskje hadde de sitt eget barn.
Hun la brevet tilbake i konvolutten og satte det i skatollet der hun oppbevarte papirene sine, sammen med et skrin med kontante midler. Det lå ikke så mye der, Tharald hadde insistert på at det var tryggest å ha pengene i banken, og det hadde han sikkert rett i.
Pengene fra Gaupli, de fem hundre kronene hun hadde tatt med for det som føltes som en evighet siden, lå fortsatt i kisten, nederst på bunnen. Der lå de og brant som dårlig samvittighet og vonde minner. Hun visste fortsatt ikke hva hun skulle gjøre med pengene, og husket så altfor godt Margots ord: Dem fører itte noe godt med seg. 
Nå var det ikke lenger mangel på penger som bekymret henne, ei heller hundsingen fra Nicoline, eller det tunge arbeidet på kjøkkenet eller i fjøset. Alt det hadde hun på et vis lagt bak seg. Men livet var ikke blitt enklere for det. Rikere kanskje, på flere måter, lettere på et vis å leve, men ikke mindre komplisert.
Nå ble hun kanskje tvunget til å dele livet med en mann hun aldri ville føle det samme for som det hun følte for Ulf. Som om det var hennes tur til å svikte, tenkte hun, det kjentes som å falle i et hull uten bunn. Der og da kunne hun ha gitt hva som helst for å kunne rådføre seg med Margot.

Til toppen