Abelone sank ned på kne i snøen ved siden av Ellen.

Søsteren lå på magen med ansiktet ned. Bena lå merkelig forvridd, og snøen under brystet var farget rød av blod. Forsiktig tok hun tak rundt den livløse kroppen og snudde henne rundt. Hun ville skrike av fortvilelse, men klarte ikke å presse frem en lyd.

Ellens hode falt kraftløst bakover, og armene hang slapt ned langs siden. Øynene var lukket, og en tynn stripe blod rant nedover det hvite ansiktet, som var vått av snø.

Abelone løftet henne tett inntil seg mens hun skrek av sine lungers kraft om hjelp. Søsteren skulle ikke dø, ikke her i en kald, hard steinur, ikke av hjertesorg, ikke på grunn av Oskar.

Hun visste ikke om noen hadde hørt ropene hennes, men ville ikke forlate søsteren, redd for at livet hennes skulle ebbe ut uten at noen var hos henne. Hun kjente at tårene begynte å renne varmt nedover kinnene og dryppe ned på søsterens skamklipte hår.

Hun knep øynene sammen og presset leppene mot søsterens panne, da hun i det fjerne hørte Anders’ stemme, uten å oppfatte ordene hans. Hun hevet blikket, og så ham komme springende mot dem mens han skrek til noen bakenfor.

«Hent en vogn! For guds skyld, hent en vogn!»

Hun knuget Ellen, og ønsket at hennes eget hjerte kunne slå for dem begge, slik at hun kunne gi søsteren styrke til å leve. Men Ellens kropp var helt slapp, som om livet fløt sakte ut sammen med blodet som sildret fra hodet hennes.

«Ellen min, kjære lille Ellen min, hva har du gjort?» hvisket hun inn mot søsterens øre. Varsomt strøk hun henne over den bleke ansiktshuden og de blålige leppene, og ba Vårherre om å ikke ta søsteren til seg. Hun hadde bare så vidt begynt livet sitt, det kunne ikke være meningen at hun skulle forlate det på denne måten.

Anders knelte ned ved siden av dem og la jakken sin over Ellens nakne armer.

«Vognen burde være her om ikke lenge,» mumlet han med ullen stemme.

Hun kikket opp på ham. Smerten og fortvilelsen brant i øynene hans. Forvirret så hun at han dro frem kniven han alltid bar i en slire rundt livet, og holdt den opp foran Ellens nese.

Det dugget svakt på det blanke stålet.

«Hun puster, Abelone. Vi kan ikke gjøre annet enn å vente,» sa han lavmælt og stakk kniven tilbake i sliren med et innbitt drag rundt munnen. Hun syntes hun hadde hørt et snev av lettelse i stemmen hans, men tenkte likevel at ingen kunne overleve et slik fall. Med gru kikket hun opp mot klippen som søsteren for litt siden hadde latt seg slippe ut fra. Synet av søsteren som hadde smilt til henne idet hun bestemte seg for å hoppe i døden, kom til å følge henne livet ut, det var hun sikker på.

Hun ristet tankene av seg og så ned på henne. Med kjoleermet strøk hun forsiktig vekk blodet fra ansiktet hennes og tenkte at hun så ut som en porselensdukke, der hun lå med gjenlukkede øyne. De lange, brune øyenvippene lå mykt ned mot den tynne huden under øynene, og fregnene kunne bare så vidt skimtes.

Det føltes som om det hadde gått uendelig lang tid da onkelens stallmester omsider dukket opp med vognen. Sammen med Anders løftet hun Ellen forsiktig inn i vognen og la henne ned på det myke, stoppede setet. Hun satte seg ved siden av henne, la hodet hennes i fanget og pakket et ullteppe rundt den våte, kalde kroppen.

Tankene fór gjennom hodet hennes på den korte turen tilbake til oberstvillaen. Hadde søsteren forsøkt å gjøre ende på livet sitt fordi hun var så bunnløst fortvilet av hjertesorg? Tjenestepiken hos onkelen hadde antydet at Ellen måtte være med barn, og mistanken satt som en klo rundt hjertet. Hvis det var slik, var hun i hvert fall ikke i tvil om hvem som var faren. Men nå som Oskar var gift med Blanche, var det ingenting de kunne gjøre. Kanskje det var akkurat det som hadde vært søsterens siste tanker før hun hadde bestemt seg for å heller møte døden enn å leve.

Hun kikket bort på Anders, som satt og stirret på Ellen. Ansiktet hans var mørkt av bekymring, og hun visste hva han tenkte.

At det var Oskars skyld at Ellen ønsket å dø.

Til toppen