Perlekjedet (Heftet)

Serie: Sønnavind 105

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Sønnavind
Serienummer: 105
ISBN/EAN: 9788202651725
Kategori: Romanserier
Omtale Perlekjedet

Mye tyder på at det har vært ubudne gjester i Verksmesterboligen. Elise blir engstelig og vil ikke uroe Johan, men også han fornemmer at noe er galt.

Sigulf er lei av Jeremias, men Elvira har ikke hjerte til å sende ham på dør inntil hun oppdager at noe mangler.


«Har du tatt perlekjedet mitt, Jeremias?» Hun så på ham med bydende blikk.

Han så forbauset på henne. «Perlekjedet?» gjentok han.

«Ikke skap deg! Det er råttent å gjøre noe slikt etter alt vi har gjort for deg.»

Jeremias så forskrekket på henne. «Jeg ha'kke tatt det. Æresord og kors på halsen!»

Til toppen

Flere bøker av Frid Ingulstad:

Utdrag

Det var så uhyggelig alt sammen at Elise kjente hjertet slå fort og urolig og angsten krype oppover ryggraden. Hun kunne ikke si det til Johan, han ville ikke tåle det. Hadde det vært i gamle dager, kunne de ha diskutert det sammen, men med det voksende hukommelsestapet hans, var det ikke mulig.

Bare Morten hadde vært der! Hun kunne ikke ringe ham så lenge Johan satt i stuen. Hun kunne ikke ringe og betro seg til noen i det hele tatt. Hvordan skulle hun våge å legge seg for natten? Hadde enda Pelle vært her, men Morten visste ikke at de hadde kommet hjem allerede.

Da fór enda en skrekktanke gjennom hodet hennes. Hun hadde ennå ikke vært oppe på kvisten. Tenk om det var noen der?

Ta deg sammen! sa hun strengt til seg selv. Selvfølgelig var det ingen oppe på kvisten. Da ville hun ha hørt det. Dessuten ville det ha vært søle og snøklatter ute i gangen Og hvem på kloden brøt seg inn i et hus, stjal en porselensengel og et broderi for så å gå opp på kvisten? Det var latterlig. Engelen hadde sikkert vært borte lenge uten at hun hadde lagt merke til det, og det samme gjaldt broderiet i rammen.

Johan skrudde av radioen. «Jeg er trett,» sa han og gjespet.

«Det er ikke rart, vi som har reist helt fra Eidsvoll i dag. Jeg skal hjelpe deg i seng.»

«Er det noen her?» spurte han plutselig forundret.

«Om det er noen her? Hva mener du?» Elise kjente hjertet slå fortere.

«Nei, jeg syntes bare ... » Han tidde.

«Hva syntes du?» Elise så spent på ham.

Han ristet på hodet. «Jeg ser og hører så mye rart om dagen.» Han gjorde forsøk på å komme seg opp av stolen, og Elise skyndte seg bort for å hjelpe ham.

«Kanskje du hørte noen som gikk over brua,» foreslo hun.

«Nei, det var ikke slik. Jeg bare fornemmet noe ...» Han ble stående stille som om han lyttet, så la han til: «Ja, det er akkurat slik det var, jeg fornemmet noe.»

«Jeg tror det er fordi du er sliten, og det er ikke noe rart. Først avskjeden med Jostein og Hugo Hagbart og synet av det nedbrente fjøset, deretter turen til stasjonen, og til slutt togreisen og trikketuren hjem. Det ble mye på en gang. Nå kommer du sikkert til å sove godt til natten.»

«Sove, sa du? Nei, det tror jeg ikke. Det er for mye uro her til at jeg får sove.»

Elise lo. «Uro her? Det er jo bare du og jeg. Og fossen.»

Han ristet alvorlig på hodet. «Nei, Elise min, det stemmer ikke. Fossen er frosset, og det er ikke bare du og jeg som er her. Det er også andre.»

«Nå tøyser du, Johan. Nå for tiden er det bare du og jeg som bor her i Verksmesterboligen.»

Han smilte overbærende. «Der tar du feil.»

Elise tok et godt tak i armen hans og geleidet ham gjennom stuen og kjøkkenet og inn på kammerset.

«Du kan bruke potten, så skal jeg tømme den etterpå. Det er iskaldt ute på toalettet.»

Johan svarte ikke. Han glippet med øynene som om han allerede var i ferd med å sovne. Elise hjalp ham av med klærne og fikk ham i seng, men selv hadde hun ikke lyst til å legge seg.

Da hun hadde slukket lyset for ham og gått ut av rommet, ble hun stående på kjøkkengulvet noen sekunder. Skulle hun våge å gå opp på kvisten?

«Er du så pysete?» mumlet hun sint til seg selv. Deretter rettet hun seg i ryggen og gikk besluttsomt ut i gangen.

Pleide virkelig loftstrappen å knirke så høylytt? Gradvis saktnet hun farten. Det burde vært en lysbryter nede i gangen til å tenne lyset her oppe, nå var det bekmørkt.

Endelig var hun oppe og fikk tent det. Lyspæren som hang i taket, blaffet et par ganger, så ble det mørkt igjen. Snakk om uflaks! Hvorfor behøvde den pæren å gå akkurat nå? Et øyeblikk overveide hun å gå ned igjen, men ble så ergerlig på seg selv at hun fortsatte å famle seg frem for å nå den andre lampen. Omsider fant hun den og skrudde på. Et gult, blekt lys bredte seg over loftsrommet. Hadde det virkelig vært så dårlig lys her bestandig?

Hun så seg rundt. Alt var som det pleide.

Eller var det egentlig det? Hadde de putene ligget midt på sengen? Hun syntes så tydelig å huske at hun hadde lagt dem oppe ved hodegjerdet. Det pleide hun å gjøre.

Og hva med den gamle pinnestolen? Den hadde da aldri stått under loftsvinduet før?

Ikke før var tanken tenkt, så kjente hun angsten komme krypende. Alt var ikke som det skulle! Noen hadde vært her!

Til toppen

Bøker i serien