«Jeg vet at det blir uvær i kveld. Det blir styrtregn og torden. Dyrene må inn for natten. Ingen kan være utendørs når dette uværet kommer. Jeg har bedt til værguden, men til ingen nytte. Det er selvsagt ikke alltid gudene hører våre bønner. Jeg har gjort alt jeg kan for at været skal holde seg, for uværet ødelegger avlingen. Kanskje vil det bli en vanskelig vinter, for dette uværet varer ikke bare i én dag, men mange. Og det kan komme til å gjøre stor skade.»
«Det tror jeg ikke noe på, Aina. Solen skinner jo! Og sist jeg så ut, var det ikke en sky på himmelen.»
«Men været snur fort her på skogen, Agnete. Det blir mange dager innendørs på oss nå. Det blir bare aktuelt å være ute for å gjøre det aller mest nødvendige. Stuen blir full, og vi kommer til å gå oppå hverandre. Jeg har gitt beskjed til Helka og Jenni om at de må renske urtehagen og grønnsakhagen. Jari er på jakt ennå, så vi får bare håpe han rekker hjem før uværet setter inn for alvor. I dag håper jeg han har fått en elg, for vi trenger noe stort som holder oss med mat lenge. Det er selvsagt ikke jakttid nå, men hvem bryr seg vel om …»
Aina ble stille da et forferdelig tordenbrak hørtes i det fjerne. Agnete skvatt så fælt at kaffekoppen som sto foran henne, veltet. Svart væske rant utover bordet, og Ainas øyne videt seg ut. «Nei og nei. Det er ikke et godt tegn!» jamret hun.
«Nå skremmer du meg, Aina. Gjør du det med vilje? Du ser jo tegn overalt.» Agnete følte at hun ble kvalt. Selv om det hadde begynt å tordne, var det langt borte. Hun måtte ut av stuen og ut av denne trollkonens grep.
Aina reiste seg opp og lente seg over bordet. Øynene var harde. «Pass deg, Agnete! Jeg er i besittelse av flere krefter enn du tror. Så sterke at du ikke ville sett dem selv i dine villeste fantasier.»
Agnete var redd nå, men hun kunne ikke la seg hundse lenger. Det var på tide å stå opp for seg selv.
«Det vil da si at du ikke er en god kone. Om du praktiserer det onde, mener jeg,» sa hun og hørte selv hvor spiss stemmen var.
«Jeg praktiserer både godt og ondt, men jeg liker ikke det onde. Jeg er faktisk redd for det, men at du veltet koppen din var ikke noe godt tegn.»
«Så fortell meg hva det betyr.»
«Svart væske utover bordet betyr at noe ille kommer til å skje. Jeg vet ikke hva ennå, men jeg skal finne ut av det. Jeg håper bare det ikke går utover den lille buskapen vår. Da er vi fortapt.»
«Jeg tror ikke noe på deg, og nå må jeg komme meg ut. Jeg blir kvalt her,» sa Agnete og reiste seg opp. 
«Der ser du. Det er allerede i gang, men hold deg unna når uværet kommer nærmere. Jeg ber deg, Agnete.» Hun hørtes så forpint ut at Agnete ble urolig. Det var ikke noe ondt over henne akkurat nå.
«Du ser noe. Jeg vet det. Det føles som om jeg vil gråte.» Agnete tørket en tåre hun ikke ante hvorfor kom.
«Nei og nei,» sukket trollkona. «Jeg går herfra. Det er din egen skyld, Agnete. Nå har du ødelagt fremtiden din. Stakkars, pike. Ja, jeg må nesten si det til tross for alt du har gjort. Sorgen kommer til å bli ditt endelikt.» 
Aina gikk før Agnete fikk spurt hva hun mente. At det var fare på ferde, forsto hun, men hva?

Til toppen