En liten stund før kveldsvorden gikk Emma hjem igjen. Lovise la fra seg bøkene og skulle akkurat til å se over antrekkene til 17. mai, da Signe plutselig satte i å hyle hysterisk.
Hjertet spratt rett opp i halsen på Lovise, og i to lange steg var hun borte hos datteren.
«Å, jinta mi,» sa hun fortvilet og løftet henne opp til seg. «Hva er det nå?»
Signe så ikke ut til å ense at Lovise forsøkte å trøste. Øynene var fylt av skrekk, og så begynte hele den vesle kroppen å skjelve.
Lovise klemte henne inntil seg. «Åkken er det du ser, Signe?»
«Sem!»
Sem? Hvem i all verden var det?
Hjertet slo enda fortere. Om bare Signe hadde hatt litt mer språk! Eller at hun i beste fall ikke hadde fått slike syner i det hele tatt.
Det var ikke annet å gjøre enn å vente til hylingen ga seg, og da det bare kom noen små, korte hikst, prøvde hun igjen. Litt roligere denne gangen. «Hva er det Signe ser?»
Datteren kikket på henne med store, alvorlige øyne. «Mannen sem!»
Åh. Så det var altså ikke et navn hun hadde prøvd å si.
«Er mannen slem?» spurte Lovise forsiktig.
«Mmm!» Signes underleppe begynte å skjelve igjen.
«Åkken er det han er slem mot, da?»
Datteren satte hendene i brystet på Lovise og skjøv seg bakover. «Ned!»
«Ja, ja.» Lovise lot henne få komme ned.
En mann som var slem, tenkte hun. Kunne det være Gudmund? Kunne han ha gått til Glomstad og laget kvalm igjen? Det skulle ikke forundre henne!
Signe stabbet bort til teppet Vesle-Fredrik lå på, og så nappet hun fra ham lekehesten han nettopp hadde stappet i munnen. Heldigvis så ikke lillebroren ut til å ta det særlig tungt. Han bare sparket ivrig med bena, tydelig glad for å ha fått selskap.
Lovise gikk bort dit og huket seg ned. Sist Gudmund hadde vært på ferde, hadde det holdt på å gå riktig galt.
«Signe … kan du se om det brenner?» spurte hun urolig. For alt hun visste, kunne han jo ha prøvd å sette fyr på noe igjen.
«Bennel?»
«Ja …» Lovise svelget. Mest sannsynlig skjønte ikke Signe hva hun mente, og egentlig var det jo lite sannsynlig at han prøvde seg på samme forbrytelse to ganger, enda det var Gudmund Solenga det var snakk om.
«Er noen som har fått au-au?» prøvde hun i stedet.
Signe sto helt stille og bare så på henne, men så ristet hun til slutt på hodet. «Mannen kummel!»

Til toppen