Faren gløttet opp fra avisen med et bekymret uttrykk i ansiktet. Moren satt i godstolen og strikket. Pinnene klirret, og hun hadde et stramt uttrykk. – Der er du. Går det bra med deg? sa faren. – Ja da, svarte hun muntert. – Nå har jeg fått varmen i meg. Er det kaffe på kjelen? – Sett deg, Emma, så skal jeg hente. Faren gikk ut i kjøkkenet. – Vil du også ha kaffe, Johannes? – Nei takk, jeg har nettopp drukket. Jeg går og ser etter om dører og vinduer er forsvarlig lukket. Det blåser opp til storm. – Gjør det, og sett noe for gluggen i nyfjøset. Faren så ut gjennom vinduet. – Det kommer til å regne kraftig når vinden roer seg, mumlet han. – Får bare håpe at skråningen ikke blir vasket ut. Se der, ja. Nå pøser det ned. Han skjenket i kaffe, grep jakken og gikk etter Johannes. Emma så på moren. Hun satt og strikket som om det gjaldt livet på det som skulle bli en jakke til Ragna – Så fin den blir, sa Emma og satte seg i stolen ved siden av henne. – Jeg får nesten lyst til å strikke, jeg også. – Du har vel aldri interessert deg for det, Emma. – Nei, det har du rett i ... Hun nølte et øyeblikk. – Jeg beklager at jeg skremte deg, mor. Moren så opp. Blikket var mørkt og innadvendt. – Jeg begynner å bli vant til det. Det går snart ikke en dag uten at det skjer noe. Hun dro pusten dypt og ristet på hodet. – Først Jenny som falt ut av båten, og nå du som holdt på å bli tatt av en bølge. – Det gjorde jeg vel ikke, protesterte hun. – Jeg ble bare våt, og det er ikke farlig. – Nei, men har jeg ikke sagt det til deg tusen ganger at du ikke skal gå stien når det blåser opp? – Du har det, men det blåste ikke så mye da jeg gikk fra Dal. Det kom så plutselig. – Det er slik det er her ute, og det vet du godt. Slik er Ragna også. Hun gjør akkurat som hun selv vil, uten å ... Moren sperret opp øynene og la strikketøyet i fanget. – Tenk om Ragna går hjem alene? – Dagny skulle følge henne, så du trenger ikke å være bekymret. – Er du sikker på det? – Ja, Dagny vil aldri la henne gå alene hjem i dette været. Hvis hun ikke kommer snart, går jeg og henter henne. – Du må vel få varmen i kroppen først. Moren så urolig mot vinduet, hvor regnet pisket mot ruten. – Stormene kommer tidligere for hvert år. Skal undres hvorfor? – Det er vel noe vi aldri får svar på. Emma lente seg tilbake i stolen. Hun følte seg trett og uopplagt etter påkjenningen. Det durte i ovnen, og stueklokken slukte minutt for minutt. Rosene moren hadde plukket og satt i en vase glødet i lampelyset, og duften lå i rommet. Duken var nystrøket, og mattene lå snorrett på gulvet. Ville hun noen gang bli en like perfekt husmor som moren? Hun trodde ikke det. Hun så maleriet sitt på veggen, det som Nicolai ga henne på fødselsdagen, og kom i tanker om hva Fredrikke hadde foreslått for henne. Emma hadde sett butikken, som lå nede ved havnen, men aldri vært inne der. Ville hun våge å vise frem maleriet for han som eide atelieret og butikken? Nicolai hadde vist det til Oda Krogh, som mente hun hadde talent, så hvorfor ikke ta sjansen? Og hvis hun ble fornøyd med det maleriet hun holdt på med, kunne hun ta med det også. Hvis hun da kunne stole på Nicolai, tenkte hun med et sukk. Hun innså at hun ikke kjente ham, og tanken på at han bare hadde dratt sin vei uten å si adjø, opprørte henne. Hun så på moren, som satt bøyd over strikketøyet. Lampen kastet et matt skjær over henne og dempet de hvite kinnene og rynkene. Håret kruset seg om pannen og skinte gyllent i lyset. Strikketøyet var i duse høstfarger, stolen okergul, og kråskapet med sin vakre rosemaling ... For en fint motiv! Tenk om hun kunne gjenskape det på lerret. Hun reiste seg brått, og moren løftet hodet. – Hvor skal du? – Jeg skal bare hente tegneblokken. Hun lo ertende. – Jeg har jo ikke noe håndarbeid i hendene, så jeg tenkte ... – Du skal vel ikke ut i dette været, Emma? – Nei da. Jeg fikk bare lyst til å tegne. Det er noe jeg altfor sjelden får tid til. Hun gikk og hentet tegneblokk, blyant og viskelær i skuffen på kjøkkenbordet. Så satte hun seg godt til rette og la tegneblokken i fanget. – Det blir vel ikke tid til å male heller da, sa moren lavt. – Nei, ikke så mye ... Hun var på nippet til å fortelle moren om Fredrikkes forslag, men noe holdt henne tilbake. Moren ville bare fnyse og si at det var drømmerier og be henne om å la være. Husk at du er kvinne, Emma! Jo da, det hadde hun hørt altfor mange ganger, som om det var en bør hun måtte bære på hele livet. Hvorfor kunne ikke kvinner få bli til det de ville? Urettferdig, var det. Raskt begynte hun å skisse opp moren og møblene. Prentet fargene i sinnet for å gjenskape dem. Det var godt å sitte slik og lytte til regnet som slo mot ruten, se moren sitte avslappet, for en gangs skyld, men Emma visste at bare et par ord fra henne, og alt ville rakne. Fargene ville falme, og mørket komme. Hun hadde anledning nå til å få moren i tale. Si at hun visste om hennes hemmelighet, og be henne åpne sitt hjerte. Det var ønsketenkning. Moren ville sikkert bare styrte på dør for å slippe unna, få en utsettelse ...

Til toppen