«Du liker ham, hva?» Severin betraktet henne med smale øyne. «Siden du forsvarer ham så veldig. Først flytter du inn til Sindre, men da det byr på problemer, er det herr Dolve du tar inn hos. Jeg håper ikke du tror at du får bli her, selv om du byr ham det ene eller det andre. Hjem skal du lell! Om mor vil ha deg hjem etter dette, da.» Det lumske blikket fikk et drag av forakt.

Det svartnet for henne. «Ti stille med deg! Det var herr Dolve som fant far, han skadet seg da han reddet ham fra å forsvinne i sjøen og drukne. Jeg hjelper til i huset som en takk, siden tausene har stukket av. Si meg – hva har du utrettet, annet enn å ro rundt øya sammen med Ingolf, for syns skyld? Du lette aldri etter far, og jeg lurer på hvorfor. Ville du ikke at han skulle bli funnet, siden det var du som nesten slo ham i hjel?»

Hun burde ha forberedt seg på den harde ørefiken, men hun hadde aldri klart det. Severins slag var så raske og sviende at de kom som en overraskelse hver eneste gang.

Hun kunne formelig kjenne raseriet hans mot huden, eller kanskje det var spyttdråpene hun følte? Han skjelte henne ut. Hun så kjeften hans bevege seg, snerre mot henne. Men hun hørte det ikke, bare den ubehagelige ringingen i ørene etter slaget. Han ville gripe henne om armen for å dra henne med seg, men hun klarte å vri seg unna. Hun så knyttneven hans i øyekroken og maktet å dukke unna akkurat da skyggen av slaget fløy over tinningen hennes. Hun kjente knokene hans stryke over huden. Han grep etter henne på nytt, men denne gangen klarte hun ikke komme unna. Trebutten falt ut av hendene hennes, lokket ble slått av, og smøret rullet ut på grusen. Han dro henne etter armen. Hun falt, landet på ryggen. Kjente grusen skrape opp leggene og føttene hennes da hun kjempet imot, kavet etter å komme seg på beina.

Plutselig slapp han henne. Han så ikke på henne. Hun fulgte blikket hans mot en seilbåt som seilte inn mot kaien i Solvik.

Han løftet en dirrende finger mot henne. «Om jeg hører at du noensinne har snakket om at jeg er skyld i Villiks ulykke, så dreper jeg deg. Med Gud som vitne. Det er løgn! Horer og løgnersker har ingen plass på jorden eller i Hans rike.» Han rettet fingeren mot havnen. «Der har vi svaret på alle våre bønner. Han vil rydde opp her på øya og sørge for gudfryktighet igjen. Du bør vokte deg, Frida, for han har noe i ermet for jenter som deg.»

Hun så bestyrtet på ham. Han var gal, mye galere enn stakkars Ingeborg. «Hvilket vanvidd er det som rir deg, Severin?» spurte hun hvesende, uten å forvente svar. «Og hvem er det du mener skal rydde opp på øya?»

Smilet som kom over leppene hans, var mer uhyggelig enn snerringen hans for noen minutter siden. Øynene hans lå konstant på seilbåten og den oppreiste mannen om bord, som hadde stått som en påle i båten helt siden innseilingen hadde begynt.

«Han! Annanias Salvesen, predikanten som skal frelse oss.»

Til toppen