Amelia skrek, men ingen kunne høre henne. Hun gråt, men ingen var der. Hun kjempet, men til ingen nytte. Det var ingenting hun kunne gjøre for å stanse flammefingrene som virvlet rundt gardinene, ingenting hun kunne gjøre for å forhindre at flammene fortærte alt de møtte på sin vei. Først hennes eget lille kammers, så ville brannen spre seg videre til Helenes værelse – deretter til doktorfløyen, søsterloftet og …

Hun skrek bak munnbindet igjen, noen måtte høre, noen måtte komme, men anskriket hennes ble ikke til annet enn gurglende strupelyder.

Varmen fra flammene sved mot ansiktet, og da et regn av gnistrende stoffbiter fra gardinene falt ned over henne, bet hun tennene sammen og skrek på ny. Ikke om hjelp, men av smerte da hun forsøkte å dra hendene ut av tauene hun var bundet til stolen med. Hun måtte komme seg løs. Hvordan skulle hun ellers klare å stanse brannen?

Hun knep øynene sammen, men tauet var for stramt. Hun måtte ha åpne sår rundt håndleddene, for hver gang hun forsøkte å vri hendene, kjente hun hvordan tauene gned seg gjennom huden.

Hun visste ikke om det var varmen eller smerten, men da hun åpnet øynene igjen, seilte værelset for øynene hennes. Samtidig stilnet lydene rundt henne, og heten forsvant. Men hun så hvordan flammene fikk tapetet til å krølle seg, før det smeltet og rant nedover veggen. Sort, osende røyk veltet frem, og biter av gardinene falt ned mot gulvbordene, der de ble liggende og ulme.

Hun kjente brystet heve og senke seg, men klarte ikke å trekke luft ned i lungene. Luften var for tett av røyk. Noe numment, kaldt sivet ut fra hjertet og videre ut i musklene, som stivnet. Det var som om hun ikke lenger klarte å røre seg, ikke klarte å puste.

Skulle han likevel vinne til slutt? I den tro at arven etter Ragnvald og Ingeborg ville tilfalle ham om Ekely brant ned – og det dermed ikke ville være et hospital lenger?

Det føltes som om noe sprengtes i henne. Hvordan kunne et menneske romme så mye ondskap? Så mye hat?

Hun kastet på seg i, i håp om at noen ville høre stolbena som dunket mot gulvbordene. Kanskje noen i etasjen under hørte henne? Eller kjente lukten av røyk? I så fall var hun redd det snart var for sent. En brann i et hus som dette ville være umulig å stanse om den først hadde festet taket.

Noen måtte komme, nå.

Hun fortsatte å vippe på stolen, så stolbena dunket mot gulvet, men en lyd fra Helenes værelse fikk henne til å stanse. Hun stivnet til og holdt pusten. Så hørte hun det igjen. Lav klynking. Det hørtes ut som Bella, som Frank Wessel i sted hadde sparket så hardt at valpen hadde pilt av sted. Etter det hadde ikke hunden gitt lyd fra seg, ikke før nå.

Et skarpt bjeff lød inne fra Helenes værelse, og Amelia visste hva som ville skje om hunden fortsatte å gjø: Helene ville våkne. Kanskje ville den lamme piken klare å komme seg ut av sengen når hun forsto hva som var i ferd med å skje. Kanskje ville hun klare å kare seg bort til døren, men hun ville ikke være sterk nok til å komme seg ut av doktorfløyen for å varsle om brannen.

Amelia knep øynene sammen. Den sure røyken fikk dem til å svi, men det var ikke derfor tårene rant nedover kinnene. Hun hadde håpet at det var røyken som langsomt sivet inn under dørsprekken som ville frarøve Helene livet, ikke flammene.

Å, kjære Gud, la henne sovne inn i fred. La henne ånde inn røyken og ikke fortæres av flammene.

Men hva med alle de små på barnestuen, som lå og sov på denne tiden? Og de nyfødte og barselkvinnene på fødselsstiftelsen? Ville de bli varslet i tide? Hun kunne ikke gjøre annet enn å be til høyere makter om at de ville klare å redde seg ut i tide.

Hun hørte Bella gjø på ny, høyere denne gangen. Først én gang, så en gang til.

«Amelia?»

En søvndrukken, forvirret barnestemme der inne nådde henne.

«Amelia?» Helenes stemme ble høyere, reddere, og Bellas gneldring tiltok.

Hun forsøkte å svare, men klarte ikke å få frem en lyd. I stedet begynte hun å rugge på stolen igjen. Først forsiktig, så mer dristig. Kanskje hun ville klare å sette bena i gulvet om hun vippet langt nok frem, selv om hun var bundet til stolen?

Hun lente seg bakover, før hun igjen la tyngden fremover, men ikke nok til å kunne stå på bena.

«Amelia? Far!»

Helenes desperate rop der inne blandet seg med hundeglammet, men det var ingenting annet hun kunne gjøre enn å fortsette dunkingen i gulvet. Noen måtte høre! Noen måtte komme!

Hun la tyngden bakover igjen, men i stedet for å vippe forover, kjente hun at stolbena forsvant under henne. I et øyeblikk føltes det som om hun svevde, før hun falt bakover og smalt i gulvet.

Pusten forsvant fra lungene hennes. Det var som om de falt sammen og ikke ville fylles igjen. Noe sang i bakhodet, et brus som spredte seg til ørene. Lydene stilnet, og i øyekroken kunne hun se flammene herje. Gardinene luet fremdeles, men brannen hadde også spredt seg til gulvet, som en dam som langsomt fløt utover.

Hun forsøkte å røre seg på seg, forsøkte å kave seg mot døren, men ble liggende ubehjelpelig på gulvet.

Inne fra Helenes værelse hørte hun piken på ny rope om hjelp. Stemmen var fylt av skrekk og redsel, og hun kunne høre seg selv si at ‘jeg kommer nå’. Jeg kommer. Hun kunne ikke gi opp. Hvis hun ga opp, ville barnet dø. Hun selv ville dø. Hun visste at denne kvelden, denne natten, ville være slutten for alle dem som lå og sov. Alle ville dø. De andre søstrene, barna, kvinnene …

Med en kraftanstrengelse slepte hun seg bort til den lukkede døren og kikket opp mot dørklinken. Hvordan skulle hun klare å åpne den? Hvordan skulle hun …

Hun kjente at hun sank sammen mot gulvet. Hun hadde ikke flere krefter, hadde ikke mer pust og lot kinnet hvile mot det ru plankegulvet. Små flammer danset over gulvet borte ved vinduet, så hun. Men det var ingenting hun kunne gjøre. Hun sto ved livets ende. Og kunne ingenting gjøre.

Hun glippet med øynene og kjente kroppen bli tyngre idet den falt til ro på gulvet.

Helene hørte hun ikke lenger, heller ikke hunden. Om valpen bjeffet, kunne hun ikke lenger høre det. Flammene lød som en storm rundt henne. Som vindkast.

Som bølgedrønn ute på fyret en stormende høstdag.

Hun lukket øynene og lot tankene ta henne til fyret. Til barndommen. Til moren og faren.

Til alt hun hadde hatt så kjært.

Til toppen