I 1945 ble alle tyske menn mellom 17 og 45 år og alle tyske kvinner mellom 18 og 30 år i Romania deportert til sovjetiske arbeidsleire. Nobelprisvinner Herta Müller gir stemme til en av dem i sin nye bok.

«Alt jeg har, bærer jeg med meg».

Boken Pustegynge åpner med koffertpakking. Leopold Auberg husker at han fikk med seg farens støvfrakk, onkelens nikkers, naboens gamasjer og halstørkleet han selv hadde fått i julepresang. Pluss fire bøker. Kofferten var en grammofonkasse. Det var januar 1945, og han stod på russernes liste. 17 år gammel, med sine egne drømmer om å komme seg vekk.

Moren, og særlig faren hans, trodde som de fleste av småbyens tyskere på «de blonde flettenes og de hvite knestrømpenes skjønnhet. Hitlerbartens svarte firkant og på oss transylvanske saksere som en arisk rase».

Klokken tre om natten, i femten minusgrader, ble Leopold hentet til et samlingssted med 300 mennesker før alle ble plassert i en krøttervogn.

Hadde de med seg det de trengte? Hva visste de om det som ventet dem?

Sulten og sementstøvet
Hva drømmer en fange? Når nobelprisvinner Herta Müller setter ord på en deportert manns erfaringer gjennom fem år i arbeidsleir, skjer det med en språkføring som både er oppfinnsom og presis. Denne boken går rett på sak og har nerve fra begynnelsen av, samtidig som leseren stadig må stoppe opp ved tankevekkende formuleringer og slående beskrivelser.

Boken tar utgangspunkt i det historiske faktum at alle tyske menn mellom 17 og 45 år og alle tyske kvinner mellom 18 og 30 år i Romania ble deportert til arbeidsleire i Sovjetunionen mot slutten av andre verdenskrig. Det er altså en mindre kjent historie om Stalins forfølgelse av tyske rumenere. Deportasjonstemaet har vært tabu i Romania, på grunn av minnet om en fascistisk fortid.

Nå kommer livet i en arbeidsleir til syne i et helt nytt lys. Müller går konkret til verks. Hun beskriver den altoppslukende sulten og jakten på planten meldeurt, som fangene selv kunne koke. Sementen som man ikke skal sløse med, men som kan blåse bort som støv. Frostsårene og de ubrukelige treskoene, slagghaugene, lusekammene. Barbereren som snakker med alle fangene. De små turene med en av de bedre sjåførene, for å hente murstein og suge på kirsebær. Likene, og klærne man tar fra dem. Musikken på lørdager, og de fulle fangevokternes trussel.

Realitetene tilsløres ikke, men de beskrives i et språk som lyser.

Fortiet historie
Moren til Herta Müller var en av dem som ble deportert fra Romania i 1945. Hun gikk først i dekning i et jordhull i en hage, men ble avslørt da den første snøen falt og det ble umulig å skjule sporene til dem som kom med mat. En annen var Oskar Pastior, lyriker og tidligere fange, som forfatteren har samarbeidet med om denne boken. Herta Müller begynte i 2001 å notere ned samtaler med tidligere deporterte fra sin egen landsby. Oskar Pastior fortalte hva han husket. I 2004 besøkte Herta Müller og Oskar Pastior de stedene hvor det tidligere hadde ligget tvangsarbeidsleire i Ukraina. De ønsket å skrive boken sammen. Så døde han brått i 2006.

Nå har Herta Müller skrevet en mesterlig roman med utgangspunkt i denne personlige fortellingen.

Bøkene i grammofonkasse-kofferten til hovedpersonen Leopold Auberg er etter noen år i arbeidsleiren gått med i byttehandler som sigarettpapir. En overordnet har tatt silketørkleet. Den opprinnelige bagasjen er borte for lengst. Selv overlever han, og kommer tilbake.

Der snakker han lite om det som har hendt. «Jeg har pakket meg så lenge inn i tausheten at jeg aldri vil kunne pakke meg ut i ord.»

I Herta Müllers bok kommer det fortiede til orde.