Tormod grep hånden hennes og førte henne med seg videre nedover Kalfarveien mens han kastet søkende blikk over skulderen.

«Hva skulle du hos familien på Kalfaret?» spurte hun andpusten. Tormods skritt var lange og hurtige.

«Jeg ville se hvordan Ceselie hadde det.»

«Så du visste at hun var der?»

Han ga henne et blikk. «Alle på Mydla vet at hun er der. Det har Spurven sørget for. Det var også jeg som viste frøken Henriksen til Bakkahaugen da hun ville lokke Ceselie med seg til byen.»

«Hun er vel litt av et samtaleemne på Mydla nå, antar jeg.»

«Det er Ceselies minste problem.»

Grepet hans hardnet, og hun dro litt i hånden for at han skulle løsne det, men han reagerte ikke. Han økte farten, og hun måtte småløpe ved siden av ham. «Hva mente du med at du ble truet på livet?» spurte hun.

«Jeg skulle til å forlate huset på Kalfaret etter å ha snakket med Ceselie, da Adam Henriksen kom etter meg. Han virket helt fra seg.»

Frida lurte på om Tormod visste noe om hva Adam var innblandet i, siden han reagerte med en slik bekymring. «Er du redd Adam?»

«Er ikke du? Mannen er jo forrykt.» Han ristet på hodet. Grepet om hånden hennes løsnet litt, og hun pustet ut. Det hadde gjort vondt. «Du vet at han var innblandet i å få Severin til å angripe Engel?»

«Ja, jeg vet det. Jeg var med da Engel fikk tak i ham og førte ham til politistasjonen. Allerede da visste jeg at Adam var innblandet.» Hun rynket pannen. «Men hvorfor gikk du til familien Henriksen om det er så at du frykter Adam?»

«Jeg trodde ærlig talt at jeg ikke hadde noe å frykte fra ham, men der tok jeg feil.»

«Hva skjedde?»

De nådde frem til Lungegårdsvannet og en kafé som het «Te-Salon og Cigarforretning». Tormod førte henne inn dit. «La meg få spandere noe å drikke på deg, Frida.»

Hun samtykket, og han holdt døren åpen for henne. «Tesalongen er i andre etasje,» sa han, og hun løftet skjørtet og gikk opp trappen.

De fant et ledig bord ved vinduet, med utsikt over Lungegårdsvannet og Nygårdshøyden i vest og Damsgårdsfjellet bakenfor. Tormod bestilte kaffe og en lefse, mens hun nøyde seg med en kopp engelsk te, som ble servert sammen med sukkerbiter, fløte og kjeks på et fat.

Tormod fant ikke ro, og det skjønte hun godt. Foten hans gikk opp og ned i et jevnt tempo.

«Hva skjedde hos familien Henriksen, Tormod?»

«Jeg var i byen og ville snakke med Ceselie, jeg var bekymret for henne. Først kastet far og sønn meg ut. Jeg var visst en stinkende narr, som Henriksen den yngre kalte meg. Deretter fikk jeg tjenestepiken til å få tak i Ceselie, så vi kunne snakke sammen i hagen. Jeg skjønte etter hvert at vi ble observert, og da vi tok farvel, kom Adam settende etter meg. Jeg hadde sagt noe til ham han ikke likte.»

«Hva da?»

«I kampens hete hadde jeg visst slumpet til å kalle ham en forbryter og en voldsmann.»

Frida gispet. «Så da ville han vite hva du visste om ham?»

Tormod nikket. «Jeg vet jo ikke så mye, bare det Engel mistenkte ham for.»

«Han og Severin kokte godt i hop, skal jeg fortelle deg.»

«Hvorfor det, egentlig?»

Frida nølte, ville ikke være den som spredte sladder. Likevel fortalte hun ham det. «Jeg mistenker at det har med fru Dolve å gjøre.»

Til toppen