Redningen (Heftet)

Serie: I krig og kjærlighet 37

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: I krig og kjærlighet
Serienummer: 37
ISBN/EAN: 9788202406691
Kategori: Romanserier
Omtale Redningen
Hjørdis er desperat etter å få Jürgen med seg til Norge. Lina lover å hjelpe henne, men bare hvis Hjørdis lover å gå den lange veien til Praha og hente Linas egen sønn. Hjørdis går med på planen – under tvil.

Kristin og Ivar drar til Oslo for å besøke Astrid i fengselet, og får en rystende opplevelse. Når de kommer hjem, drar Kristin på blåbærtur med Egil. Det gir Ivar mye å tenke på …

”Jeg tror du bør ta på deg skautet, Kristin. Fengselsdirektøren kan nekte oss adgang hvis hun får feil oppfatning av deg.”
Kristin kjente at hjertet sank. ”Ja vel,” sa hun lavt.
”Det er bare for sikkerhets skyld. Du vet hvordan folk kan være.”
Hun nikket. ”Det er i orden, Ivar. Jeg har tenkt på det selv.”

UTDRAG FRA BOKEN:
Ivar skjøt haken fram. Denne gangen skulle han ikke være passiv tilskuer til at Kristin utviklet et forhold til en annen mann. At Egil hadde invitert henne på bærtur, kunne bety noe mer enn bare vennskap og forsoning, slik som Oddvar sa. Broren hadde aldri lagt skjul på at han syntes hun var vakker, og Kristins altoppslukende sorg over tapet av Jan var i ferd med å vike plassen for hverdagen igjen. Da kunne hun la seg smigre av vakre ord. Men var det riktig å trenge seg på? Hvis hun hadde interesse av ham på den måten, ville hun vel vise det?
Buster stanset og løftet den ene poten. ”Hvor er de, Buster?” Hunden spisset ørene og rettet blikket østover. ”Finn Kristin!” hvisket Ivar. Buster løp. Stadig stakk han nesen mot marken og snuste. Ivar fikk vansker med å holde følge. Han senket skuldrene, laget en knekk i knærne og løp slik han var blitt vant til i Auschwitz. Det hjalp. Han sparte energi. Buster svinset mellom trærne. Av og til stanset han, snuste noen meter bakover, for så å fortsette.
Ivar peste. Det pep i ørene, men han holdt tempoet oppe. Nå fikk han bruk for instinktet som hadde fått ham til å marsjere når han egentlig ikke orket å ta et skritt til. Vissheten om at han ville få en kule i nakken hvis han segnet om, hadde holdt ham gående. Minnet kom automatisk, som om det ble utløst av usynlige krefter.
Buster stanset, løftet snuten og luktet. Ivar lente seg mot et tre og bøyde seg framover. Dette var galskap. Kristin ville aldri la seg imponere av Egil, han som hadde mishandlet både henne og Grete. Det var ingen grunn til å blande seg inn i en uskyldig skogstur! Han harket og spyttet seigt slim. Han var tørst. Lyngen var tung av blåbær, han kunne spise noen før han gikk hjemover igjen. Han falt på kne, plukket en neve full og stakk dem i munnen. Som vanlig lot han øynene gli igjen når han nøt smaken av noe spiselig.
Buster bjeffet mot ham. ”Ja da. Jeg kommer snart, Buster. La meg bare få slukke tørsten!” Han plukket en neve bær til, stappet dem i munnen og reiste seg.
Buster hastet videre rett foran føttene hans, og brått hørte han dem. Han kalte på Buster og stilte seg bak et tre. Kristin og Egil gikk med bøyde rygger et sted hvor skogen var hugget ut og slapp inn solen. To bøtter, som begge allerede var fulle av blåbær, sto ved en stein bortenfor dem. Nå skulle de sikkert bare fylle bærplukkerne, og så ville de gå hjemover.
Buster peste og logret ivrig. ”Sitt stille Buster!” formante Ivar.
Han var for langt unna til at han hørte hva Kristin og Egil sa om, men de snakket sammen mens de plukket. Stemmene deres bar langt i den nakne skogen, selv om han ikke kunne skjelne ordene. Han satte seg med ryggen mot trestammen. ”Flink gutt, Buster!” roste han hunden, og klappet den på hodet. Nå fikk han vente her, og så late som han også gikk tur når de brøt opp og beveget seg mot setra igjen. Han skulle i alle fall ikke bryte inn og avsløre at han hadde fulgt etter dem.
Han tok opp et lommetørkle og tørket svetten. Da han var ferdig, kikket han fram. Der gikk de mot de fulle bøttene, la bærplukkerne på toppen av dem og rettet ryggen. Nå kunne han bare vente til de var nære nok. Men hva var det de gjorde nå? Hvorfor tok Egil bøttene og begynte å gå ned mot bygda? Han sa noe til Kristin. Hun satte hendene i siden og ristet på hodet. Egil stanset og holdt fram bøttene. Han var sterk. Å holde en bøtte full av bær i hver hånd på den måten, krevde sin mann. Kristin tok noen skritt mot ham. Egil måtte da forstå at hun som hadde to små barn, ikke kunne bli med ned til bygda og koke bær! Det ville ta for mange timer.
Egil satte ned bøttene i lyngen. Nå gikk han mot Kristin med hånden utstrakt. Skulle han takke henne for følget? Skulle han ikke følge henne hjem? Ivar kjente seg beklemt på brorens vegne. Man inviterte ikke en kvinne på tur og forlot henne i skogen, slik at hun ble nødt til å gå hjem alene. Kristin slo blikket ned i lyngen, så han. Hun var vel ikke påvirket av Egils sjarm? Ivar stirret. Egil trakk henne mot seg. Hun reagerte med å holde armene framfor seg, men … Ga hun etter?
Ivar hev etter pusten. Hun lot Egil legge armene rundt henne, og så … Nei! Det kunne ikke være sant! Han reiste seg og la hendene mot trestammen. Egil bøyde seg fram, sakte, som om han var usikker på om hun ville kysse ham.
Ivar orket ikke å se mer. Han vaklet bakover, klappet seg på låret for å få Buster med seg, og løp mot setra. Himmelen snurret over ham. Kreftene var snart slutt, men han måtte fortsette. Han var ikke langt unna setervangen. Der kunne han stenge seg inne på kammerset og være alene. Hvorfor hadde han hørt på Oddvar? Hvorfor hadde han latt seg forføre av drømmer om at det skulle bli Kristin og ham? Buster løp i sikksakk mellom trærne. Selv forsøkte han å finne den raskeste veien ut av skogen til mer åpent landskap der han kunne puste bedre.
Han nådde tregrensen. Herfra var det bare noen hundre meter hjem. Han kjempet seg videre til han nådde grinden. Barna var opptatt med lek, så han. Oddvar lå sikkert i sengen sin i bryggerhuset, og Sigrid laget middag. Han åpnet grinden og slapp Buster inn. Så strammet han seg opp og forsøkte å gå så normalt som mulig. Han nådde seterstuen, vinket til barna og fortsatte inn i kjøkkenet.
”Ivar! Hva har skjedd med deg?” Sigrid rørte i en gryte. Det luktet kjøtt i hele kjøkkenet.
”Ingenting. Jeg ble bare så sliten. Jeg legger meg nedpå litt, hvis det er greit.” ”Selvfølgelig, men vil du ikke ha noe å spise?”
”Nei takk. Et glass vann er mer enn godt nok. Jeg spiser sammen med dere når maten er ferdig.”
”Ja vel, men …
”Gi meg et glass vann, er du snill,” avbrøt han.
Sigrid fylte et glass og rakte ham over bordet. Han drakk seg utørst, unnskyldte seg og trakk seg tilbake til kammerset. Der falt han framover på sengen, rullet rundt og stirret opp i tømmerstokkene. Det måtte ha vært en vond drøm, det han akkurat hadde vært vitne til. Hans egen bror gjorde kur til Kristin! Den samme kvinnen som han hadde klippet håret av med et ondskapsfullt smil, bare for noen måneder siden! Kristin hadde fortalt hvordan han triumferte da han holdt opp fletten hennes.
”Ivar? Går det bra med deg?” Det var Sigrid som banket på døren.
”Ja, Sigrid. Bare la meg i fred en stund. Jeg kommer om et øyeblikk.”
”Fredrik spør etter deg.”
”Si til ham at jeg er trøtt, men at jeg vil komme snart!”
”Ja vel, Er du sikker på at alt er bra, Ivar?”
”Alt er orden. Gå tilbake til arbeidet, Sigrid. Jeg må bare hvile litt.”
”Det er greit, men rop hvis du trenger noe.”
”Takk, Sigrid.” Han lyttet. Hun fjernet seg fra døren. Han trakk pusten dypt og slapp den ut igjen, sakte, som om han ikke ville gi den fra seg.
Han lukket øynene, men han fikk ikke sove. Isteden ble han liggende og lytte etter Kristins stemme. Kom hun ikke snart? Skulle han si noe om hva han hadde sett? Advare henne mot broren? Nei, det kunne han ikke gjøre. Hvis Egils unnskyldning virkelig var ektefølt, og hvis det var slik at han ikke hadde vært seg selv da han kom hjem fra England, var han den gamle Egil nå. Han som hadde det gode hjertet, og som var kjent for å elske dyrene. Han ville bli en så god ektemann som noen.

Til toppen

Andre utgaver

Redningen
Bokmål Ebok 2013
Bøker i serien