Hjørdis er desperat etter å få Jürgen med seg til Norge. Lina lover å hjelpe
henne, men bare hvis Hjørdis lover å gå den lange veien til Praha og hente Linas
egen sønn. Hjørdis går med på planen – under tvil.
Kristin og Ivar drar til
Oslo for å besøke Astrid i fengselet, og får en rystende opplevelse. Når de
kommer hjem, drar Kristin på blåbærtur med Egil. Det gir Ivar mye å tenke på …
”Jeg tror du bør ta på deg skautet, Kristin. Fengselsdirektøren kan
nekte oss adgang hvis hun får feil oppfatning av deg.” Kristin kjente at
hjertet sank. ”Ja vel,” sa hun lavt. ”Det er bare for sikkerhets skyld. Du
vet hvordan folk kan være.” Hun nikket. ”Det er i orden, Ivar. Jeg har tenkt
på det selv.”
UTDRAG FRA BOKEN: Ivar skjøt haken fram. Denne gangen skulle han ikke være passiv tilskuer til at
Kristin utviklet et forhold til en annen mann. At Egil hadde invitert henne på
bærtur, kunne bety noe mer enn bare vennskap og forsoning, slik som Oddvar sa.
Broren hadde aldri lagt skjul på at han syntes hun var vakker, og Kristins
altoppslukende sorg over tapet av Jan var i ferd med å vike plassen for
hverdagen igjen. Da kunne hun la seg smigre av vakre ord. Men var det riktig å
trenge seg på? Hvis hun hadde interesse av ham på den måten, ville hun vel vise
det? Buster stanset og løftet den ene poten. ”Hvor er de, Buster?” Hunden
spisset ørene og rettet blikket østover. ”Finn Kristin!” hvisket Ivar. Buster
løp. Stadig stakk han nesen mot marken og snuste. Ivar fikk vansker med å holde
følge. Han senket skuldrene, laget en knekk i knærne og løp slik han var blitt
vant til i Auschwitz. Det hjalp. Han sparte energi. Buster svinset mellom
trærne. Av og til stanset han, snuste noen meter bakover, for så å
fortsette. Ivar peste. Det pep i ørene, men han holdt tempoet oppe. Nå fikk
han bruk for instinktet som hadde fått ham til å marsjere når han egentlig ikke
orket å ta et skritt til. Vissheten om at han ville få en kule i nakken hvis han
segnet om, hadde holdt ham gående. Minnet kom automatisk, som om det ble utløst
av usynlige krefter. Buster stanset, løftet snuten og luktet. Ivar lente seg
mot et tre og bøyde seg framover. Dette var galskap. Kristin ville aldri la seg
imponere av Egil, han som hadde mishandlet både henne og Grete. Det var ingen
grunn til å blande seg inn i en uskyldig skogstur! Han harket og spyttet seigt
slim. Han var tørst. Lyngen var tung av blåbær, han kunne spise noen før han
gikk hjemover igjen. Han falt på kne, plukket en neve full og stakk dem i
munnen. Som vanlig lot han øynene gli igjen når han nøt smaken av noe
spiselig. Buster bjeffet mot ham. ”Ja da. Jeg kommer snart, Buster. La meg
bare få slukke tørsten!” Han plukket en neve bær til, stappet dem i munnen og
reiste seg. Buster hastet videre rett foran føttene hans, og brått hørte han
dem. Han kalte på Buster og stilte seg bak et tre. Kristin og Egil gikk med
bøyde rygger et sted hvor skogen var hugget ut og slapp inn solen. To bøtter,
som begge allerede var fulle av blåbær, sto ved en stein bortenfor dem. Nå
skulle de sikkert bare fylle bærplukkerne, og så ville de gå hjemover. Buster
peste og logret ivrig. ”Sitt stille Buster!” formante Ivar. Han var for langt
unna til at han hørte hva Kristin og Egil sa om, men de snakket sammen mens de
plukket. Stemmene deres bar langt i den nakne skogen, selv om han ikke kunne
skjelne ordene. Han satte seg med ryggen mot trestammen. ”Flink gutt, Buster!”
roste han hunden, og klappet den på hodet. Nå fikk han vente her, og så late som
han også gikk tur når de brøt opp og beveget seg mot setra igjen. Han skulle i
alle fall ikke bryte inn og avsløre at han hadde fulgt etter dem. Han tok opp
et lommetørkle og tørket svetten. Da han var ferdig, kikket han fram. Der gikk
de mot de fulle bøttene, la bærplukkerne på toppen av dem og rettet ryggen. Nå
kunne han bare vente til de var nære nok. Men hva var det de gjorde nå? Hvorfor
tok Egil bøttene og begynte å gå ned mot bygda? Han sa noe til Kristin. Hun
satte hendene i siden og ristet på hodet. Egil stanset og holdt fram bøttene.
Han var sterk. Å holde en bøtte full av bær i hver hånd på den måten, krevde sin
mann. Kristin tok noen skritt mot ham. Egil måtte da forstå at hun som hadde to
små barn, ikke kunne bli med ned til bygda og koke bær! Det ville ta for mange
timer. Egil satte ned bøttene i lyngen. Nå gikk han mot Kristin med hånden
utstrakt. Skulle han takke henne for følget? Skulle han ikke følge henne hjem?
Ivar kjente seg beklemt på brorens vegne. Man inviterte ikke en kvinne på tur og
forlot henne i skogen, slik at hun ble nødt til å gå hjem alene. Kristin slo
blikket ned i lyngen, så han. Hun var vel ikke påvirket av Egils sjarm? Ivar
stirret. Egil trakk henne mot seg. Hun reagerte med å holde armene framfor seg,
men … Ga hun etter? Ivar hev etter pusten. Hun lot Egil legge armene rundt
henne, og så … Nei! Det kunne ikke være sant! Han reiste seg og la hendene mot
trestammen. Egil bøyde seg fram, sakte, som om han var usikker på om hun ville
kysse ham. Ivar orket ikke å se mer. Han vaklet bakover, klappet seg på
låret for å få Buster med seg, og løp mot setra. Himmelen snurret over ham.
Kreftene var snart slutt, men han måtte fortsette. Han var ikke langt unna
setervangen. Der kunne han stenge seg inne på kammerset og være alene. Hvorfor
hadde han hørt på Oddvar? Hvorfor hadde han latt seg forføre av drømmer om at
det skulle bli Kristin og ham? Buster løp i sikksakk mellom trærne. Selv
forsøkte han å finne den raskeste veien ut av skogen til mer åpent landskap der
han kunne puste bedre. Han nådde tregrensen. Herfra var det bare noen hundre
meter hjem. Han kjempet seg videre til han nådde grinden. Barna var opptatt med
lek, så han. Oddvar lå sikkert i sengen sin i bryggerhuset, og Sigrid laget
middag. Han åpnet grinden og slapp Buster inn. Så strammet han seg opp og
forsøkte å gå så normalt som mulig. Han nådde seterstuen, vinket til barna og
fortsatte inn i kjøkkenet. ”Ivar! Hva har skjedd med deg?” Sigrid rørte i en
gryte. Det luktet kjøtt i hele kjøkkenet. ”Ingenting. Jeg ble bare så sliten.
Jeg legger meg nedpå litt, hvis det er greit.” ”Selvfølgelig, men vil du
ikke ha noe å spise?” ”Nei takk. Et glass vann er mer enn godt nok. Jeg
spiser sammen med dere når maten er ferdig.” ”Ja vel, men … ”Gi meg et
glass vann, er du snill,” avbrøt han. Sigrid fylte et glass og rakte ham over
bordet. Han drakk seg utørst, unnskyldte seg og trakk seg tilbake til kammerset.
Der falt han framover på sengen, rullet rundt og stirret opp i tømmerstokkene.
Det måtte ha vært en vond drøm, det han akkurat hadde vært vitne til. Hans egen
bror gjorde kur til Kristin! Den samme kvinnen som han hadde klippet håret av
med et ondskapsfullt smil, bare for noen måneder siden! Kristin hadde fortalt
hvordan han triumferte da han holdt opp fletten hennes. ”Ivar? Går det bra
med deg?” Det var Sigrid som banket på døren. ”Ja, Sigrid. Bare la meg i fred
en stund. Jeg kommer om et øyeblikk.” ”Fredrik spør etter deg.” ”Si til
ham at jeg er trøtt, men at jeg vil komme snart!” ”Ja vel, Er du sikker på at
alt er bra, Ivar?” ”Alt er orden. Gå tilbake til arbeidet, Sigrid. Jeg må
bare hvile litt.” ”Det er greit, men rop hvis du trenger noe.” ”Takk,
Sigrid.” Han lyttet. Hun fjernet seg fra døren. Han trakk pusten dypt og slapp
den ut igjen, sakte, som om han ikke ville gi den fra seg. Han lukket øynene,
men han fikk ikke sove. Isteden ble han liggende og lytte etter Kristins stemme.
Kom hun ikke snart? Skulle han si noe om hva han hadde sett? Advare henne mot
broren? Nei, det kunne han ikke gjøre. Hvis Egils unnskyldning virkelig var
ektefølt, og hvis det var slik at han ikke hadde vært seg selv da han kom hjem
fra England, var han den gamle Egil nå. Han som hadde det gode hjertet, og som
var kjent for å elske dyrene. Han ville bli en så god ektemann som noen.