«Jeg ser ikke Louise,» sa Mathilde.

«Hun kommer nok snart,» mente Leah.

Folk hadde begynt å strømme inn i kirken. Leah så seg om. Byen strakte seg ut under dem. Det var en vakker, stille dag, med et kaldt drag i luften. En fotograf var opptatt med å ta et bilde av utsikten. Han stod skjult under kledet.

Hun tok noen skritt mot mannen, nysgjerrig på hvem som hadde valgt å ta bilder akkurat her, og på hva slags utstyr han hadde.

I det samme trakk han seg ut av kledet, rettet ryggen og så i hennes retning. Det var Carsten Dyrdal. «Frøken Engevik!» utbrøt han og smilte strålende, som om hun var en kjær, gammel venn.

«Kjenner du ham?» spurte Mathilde lavt.

Herr Dyrdal kom mot dem. «Lyset er vakkert denne formiddagen. Se bare på fjellsiden foran oss.»

Leah nikket. Han hadde rett i det. Luften hadde en egen klarhet. «Dette er min søster, Mathilde Engevik,» sa hun.

Herr Dyrdal bukket. «Det gleder meg.»

«Dette er Carsten Dyrdal, en fotograf som ønsker å etablere seg i Bergen,» sa Leah, og hørte selv at stemmen hennes lød kritisk.

Han smilte igjen. «Har De lyst til å se gjennom linsen, frøken Engevik? Jeg har et nytt kamera som …»

«Vi skal i kirken,» avbrøt hun ham, brått irritert over den tydelige selvsikkerheten hans. «Farvel, herr Dyrdal.»

Hun trakk Mathilde med seg mot kirken. I det samme så de en vogn nærme seg. Louise ankom.

«Du var så kort mot ham,» sa Mathilde. «Liker du ham ikke?»

«Nei. Han er en svært kjent fotograf, ifølge tante, og han kom hit til byen fordi han trodde han kunne få kjøpe hennes forretning. Du skulle ha hørt ham. Han bare stilte seg opp i butikken hennes og nærmest tok det for gitt at han skulle overta det hele. Han tar ikke kvinnelige fotografer alvorlig, er jeg redd.» Hun bet seg i leppen. Det siste var hun ikke helt sikker på, men han trodde jo at han skulle klare å overtale tanten til å gi opp livsverket sitt.

Louise kom mot dem, kledd i en elegant pelskåpe, med muffe av samme skinn. «Der er dere jo,» smilte hun.

Orgelmusikken stemte i. De hastet mot døren og fant noen ledige plasser i den nesten fullsatte kirken. Leah skottet mot Louise. Hun så rett frem, med hendene foldet i fanget. Bad hun for det ufødte barnet? Det måtte være skremmende å vite at fødselen nærmet seg. Så mye kunne gå galt. Å føde var farlig.

Presten kom ut fra sakristiet. Leah støkk. Det var Ulrik Hall! Han måtte ha skiftet stilling, byttet fra Nykirken til Johanneskirken. Det var da et ufattelig sammentreff! Kanskje Mathilde nå ville innse at han var den rette for henne? Bare han holdt en ekstra god preken – og de fikk snakket med ham etterpå. Hun snudde seg mot Mathilde, som satt på hennes andre side. Søsteren virket blek og forskrekket. Hun ante tydeligvis ikke at presten hennes hadde skiftet kirke.

Til toppen