Kvelden skred frem, og stemningen rundt bordet ble mer avslappet. Martilde så hvordan Erika lente seg stadig nærmere Hallgrim. Hun lot fingrene gli over vinglasset mens hun fortalte om sine forbindelser i hovedstaden, hvordan hun kjente enda flere viktige forretningsfolk som kunne hjelpe Troll leker til å vokse langt utover deres villeste drømmer.

«Det er der mulighetene ligger, Hallgrim. Ikke her ute blant tømmerhytter og sauer. Du har talent, men talent betyr ingenting hvis det ikke blir sett.»

Martilde fulgte samtalen, men blikket hennes var rettet mot Gustav. Han virket trøtt og fraværende. Like etter begynte de første gjestene å bevege seg ut på verandaen, og Erika la hånden lett på Hallgrims arm. «Bli igjen litt etter at de andre har gått,» hvisket hun. «Vi har mer å snakke om.»

Martilde mistet Gustav av syne, og betraktet istedenfor Hallgrim mens Erika pratet videre. Han lo innimellom, men det klang en anelse falskt. Erika satt tett ved siden av ham, med det kobberrøde håret bølgende over skuldrene mens hun smigret Hallgrim etter alle kunstens regler. Det gjorde ham tydelig ubekvem, og da han passerte Martilde for å hente noe å drikke, prikket hun ham på armen.

«Er det tillatt med en pustepause fra sjarmoffensiven?»

Han så ned på henne, smilte og trakk på skuldrene. «Hun mener vel, men jeg er ikke vant til så mange godord.

«Er du snill og triller meg til bordet med druer og eplemost?» ba hun, og tok seg god tid til å skjenke i begge glassene før hun sa: «Er du forelsket i Erika?»

Han stirret på henne, og kastet et raskt blikk på vertinnen, åpenbart urolig for at hun skulle ha fått med seg Martildes direkte spørsmål. Men hun var nå i en livlig samtale med Jack.

«Erika er imponerende,» sa han etter en stund, som om det kunne veie opp for det usagte.

«Ja. Og vakker. Og vellykket. Og hun har et stort kontaktnett. Alt det vet vi. Men lar du deg blende av det?»

Han svarte ikke, men pusten hans endret seg. En irritert nyve hadde kommet til syne mellom øyenbrynene.

Martilde myknet. «Jeg sier ikke dette for å gjøre deg ubekvem. Jeg sier det fordi jeg har sett hvordan du er med henne. Du er min beste venn, Hallgrim, og jeg vet når du prøver å overbevise deg selv om noe.»

Hun fikk et flakkende blikk i retur. «Jeg tror ikke jeg fortjener henne.»

«Det er det dummeste jeg har hørt. Og tro meg, jeg har hørt mye dumt.» Hun smilte. «Kjærlighet handler ikke om fortjene eller ikke. Den bare er. Så hvorfor holder du igjen?»

Før han rakk å svare, kom Julie inn fra verandaen. «Preben er her!» Endelig, tenkte Martilde. Tid for å reise hjem.

Preben kom til syne i døråpningen, og Martilde søkte takknemlig blikket hans. Nå slapp Gustav å hjelpe til med rullestolen.

Men Preben så på Hallgrim. «Frøken Anny ønsker å tale med Dem, herr Bjerke. Hun har bedt meg om å kjøre Dem og Deres søster til direktørboligen, sammen med frøken Martilde. Det haster.»

Stemningen i rommet forandret seg. Erika, som formelig hadde struttet av selvtillit, stivnet. Et irritert drag gled over ansiktet hennes, før hun raskt fant tilbake til sitt beherskede uttrykk. «Åh, men vi har jo så mye å snakke om, Hallgrim,» sa hun lett, som om dette ikke var noe annet enn en ubetydelig hindring.

Han sendte henne et unnskyldende blikk, men unngikk å se for lenge. «Vi får ta det igjen en annen gang. Tusen takk for en flott aften.»

Hun smilte stramt, og var tydelig misfornøyd.

Martilde fulgte scenen med lettelse. Hallgrim lot seg ikke snurre rundt lillefingeren like lett som Erika tydeligvis hadde trodd.

Da alle satt i vognen, hørte de løpende skritt oppover den bratte trappen.

«Vent på meg!» ropte Jack.

«Kjør!» beordret Martilde, uten å se seg tilbake.

Til toppen