Rettssaken (Heftet)

Serie: Gjenklang 6

Forfatter:

og

Forfatter: og
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Gjenklang
Serienummer: 6
ISBN/EAN: 9788202653859
Kategori: Romanserier
Omtale Rettssaken

En kald høstkveld drar Ella av gårde med herr Johannes. Han kommer tilbake alene. Tjenerskapet får beskjed om at Ella er avskjediget og satt på toget til Eina. Jenny tror ham ikke. Lucas er ikke stort til hjelp, for han har blitt forvist til England. Det kan ikke være en tilfeldighet. Frøken Berg truer med å avskjedige Jenny om von Tillisch-familiens rykte skulle settes på spill. Men uansett hva de andre sier, kommer ikke Jenny til å slutte å lete. Ikke før Ella er hjemme igjen.

«Hvem der? Frøken Larsson?» Det var herr Johannes’ stemme.

«Herr Johannes. Hva gjør De her oppe?» spurte Jenny, vel vitende at herskapet ikke hadde noe som helst å gjøre på pikeloftet. «Kan jeg hjelpe Dem med noe?»

Han steg inn i lyset fra den nærmeste lampen, og hun kunne se at han bar på en diger eske. De mørke, stikkende øynene fant henne, og han smilte.

Til toppen

Andre utgaver

Rettssaken
Bokmål Ebok 2020

Flere bøker av Nora Dåsnes og Hannah Mileman:

Utdrag

Ella satte seg langsomt opp på den harde brisken og gned liv i føttene. Kulden seg opp fra gulvet, strålte fra de dryssende murveggene og sørget for at søvnen aldri ble til mer enn en døs. Tidligere brøt strimer av dagslys gjennom plankene som var spikret over det lille vinduet og avdekket det råtnende plankegulvet i kjellerboden hun befant seg i. Nå kunne hun knapt skjelne konturen av døren i enden av rommet.

Hun dro det hullete ullteppet tettere om seg og lukket øynene. Sulten som gnog, så rev og til slutt ble til kvalme, fortalte henne at hun måtte ha vært innestengt i godt over et døgn. Var det dette Johannes ba mennene i kroen over henne om? Å sperre henne inne i en kjellerbod, låse døren og vente til alt som var igjen av henne var en haug med ben og tøy? Nei, det kunne ikke stemme. Ellers ville hun ikke fått nye klær og flasken med vann. Hvis Johannes ønsket henne drept, kunne han bare vridd om nakken på henne i automobilen, slik han hadde truet med å gjøre om hun ikke satt stille. Det ville ha vært mye enklere enn å kjøre hele veien til Vaterland og dra henne, klorende og sparkende, inn bakdøren på kroen. Ella trodde i alle fall at det var en kro. Hun hadde sett et kjøkken, med en kokkepike som åpnet døren for Johannes uten å lee på et øyelokk.

Ella svelget og satte seg opp. Minnet var fortsatt brent inn i henne, hun husket hver lukt og lyd, hvert ord som ble sagt. Johannes som dro henne med seg opp den smale trappen til andre etasje. Hun sparket ham i leggen og han hveste: «Om De ikke roer Dem ned straks, er det Jenny Andersen som får svi. Er det klart?»

Hun gispet etter pusten og kjente varme tårer i munnvikene. Han snudde henne rundt for å se henne i ansiktet. De mørke øynene var harde og kjølige, og han strøk håret på plass før han fortsatte.

«Det samme gjelder om De ikke adlyder dem jeg overlater Dem hos. De er ikke på langt nær så tilgivende som jeg. Bryter De reglene her, kommer De neppe levende ut av det.»

Ella stirret på ham. Sakte demret det for henne at hun kanskje ikke skulle dø i natt. Hjertet hamret i henne, et skrik etter å fortsette å leve, og hun gjentok det stille for seg selv. Jeg skal ikke dø. De befant seg ikke i et avsides skogholt eller et skittent, forlatt havneområde, men en travel kro på Vaterland.

«Skulle De finne på å rømme herfra, så finner jeg Dem og sørger for at De aldri får se dagslys igjen. Er det forstått?»

Fottrinn hørtes over Ella der hun satt i kjellerrommet. Hun ristet av seg minnet og tok til å skritte frem og tilbake over de råtne plankene. Hjørnene av taket var sorte av mugg. På tross av Johannes’ trusler holdt hun ikke ut denne ventingen. Hun strakte seg opp langs veggen igjen og forsøkte å rive plankene av vinduet. Hendene var såre og numne. Plankene rikket seg ikke. Svimmel krysset hun rommet og kastet skulderen mot døren. Døren forble låst. Det fantes ingenting i rommet, ingenting i lommene hennes hun kunne bruke til å dirke den opp med. Nedslått og vaklende satte hun seg på brisken og stirret inn i veggen foran. Uten bedre å ta seg til gjennomsøkte hun minnet igjen, på jakt etter noe nyttig som var blitt sagt, noe hun hadde sett.

Hun kunne kjenne lukten av Johannes, se hvordan pulsåren svulmet på den røde halsen, føle pusten hans på kinnet.

«Hvor er jeg? Hva vil du meg?»

«Du er her for å betale for det du har kostet oss økonomisk og moralsk.»

«Moralsk?» Ella bet tennene sammen. Han vet ikke hvor mye jeg vet, minnet hun seg selv på. I Johannes’ verden dreide dette seg om en affære som fant sted uten hans velsignelse. Han visste ikke at Ella samarbeidet med Lund-familien om Oliver Dahls frikjennelse, at hun visste om Tora Knutsen på asylet og hvem som sto bak tragedien på Nationaltheatret. I Johannes’ øyne var Ella en enfoldig tjenestepike. Hun måtte ikke gi ham grunn til å tro noe annet. Men hun hatet ham. Hun hatet ham med hele sitt hjerte.

«Hva behager?»

«Brenn i helvete, Johannes,» hvisket hun.

Han grep henne i armen og rykket henne over en dørterskel. Innenfor var et kontor opplyst av en enslig parafinlampe som kastet et rødlig skjær over et skrivebord, tre lenestoler og en hylle full av papirer. En ung mann gløttet opp. Etter dressen og det kjemmede håret å dømme, ville Ella nesten tatt ham for en som skyndte seg mellom banker og kontorer i Kristiania med smal skinnveske og travelt blikk. Men det var noe med fremtoningen hans som ikke stemte.

«Johannes,» sa mannen. «Jeg trodde ikke vi skulle se deg igjen så snart? Trange tider, hører jeg?»

«Spiller det noen rolle?» sa herr Johannes kort.

«Nei, selvsagt ikke. Men jeg må virkelig be om at du begynner å overholde kontortidene. Jeg kan ikke ta noen avgjørelser uten madammen og Dreyer, og ingen av dem har tid til dette før i morgen,» sukket mannen.

«Så komplisert kan det ikke være. Det er da som det pleier?»

«Vel, sist gang gikk ikke helt som planlagt, gjorde det vel?»

«Jeg kan garantere at dere ikke vil støte på samme problem denne gangen.»

«Garantere? Det lyder nokså bråkjekt, Johannes.»

Ella kastet små blikk mellom vinduet og de to mennene. Kanskje var vinduet sikret, kanskje snublet hun i gulvteppet i forsøket på å komme seg vekk. Kanskje var det for langt ned. Ville Johannes at hun skulle arbeide på kroen for å betale tilbake det han mente hun skyldte ham? Dette kunne ikke være et sted Johannes eide selv. Aldri før hadde Ella hørt noen snakke til ham på denne måten. I hvert fall ikke en som tilsynelatende var halvparten så gammel.

Den fremmede kastet et interessert blikk i Ellas retning. «Hvor gammel er denne?»

«Sytten,» svarte Johannes.

«Vi kan i alle fall ta henne inn. Men jeg kan ikke komme med en endelig sum uten å snakke med de andre. Det er ikke meg du skylder mest, vet du.»

Johannes nikket.

«Da sier vi det slik.» Mannen fisket en rød bok ut av hyllen.

«Er det der virkelig nødvendig?» brummet Johannes.

«Det er den eneste måten å holde orden på. Og tro meg, det er i din egen interesse at dette papirføres.» Den unge mannen klappet boken sammen. «Var det alt?»

«Ja,» svarte Johannes og slapp taket i Ella. «Piken er din.»

Til toppen

Bøker i serien