«Gyda?»
Det hjalp ikke å rope på henne heller. Hun var alene, og hun følte seg forferdelig dårlig. Kanskje det var Rikissas forbannelse som hadde rammet henne. Eller Heids hevn. Seidkona kunne ha ønsket å skade henne, og nå var det skjedd. Det kunne ha gått gift i blodet, på grunn av de tørkede bladene eller salven Heid hadde lagt på såret. Kanskje hun ikke hadde brukt helbredende urter likevel, men det stikk motsatte? Det var ikke sikkert at det var groblad hun hadde brukt, det kunne være blad av den giftige trollheggen.
«Folke?» Hun forsøkte å ake seg opp, men sank utmattet tilbake på putene.
«Jesu Krist, er det ingen her som kan hjelpe meg?»
Hun grep tak i relikviekorset som hun bar rundt halsen både dag og natt. Rosenkransen lå på stolen ved siden av sengen.
«Hellige Maria, vær så snill og hjelpe meg. Blodet mitt er forgiftet, og jeg føler på meg at jeg kan komme til å dø. Send Folke inn til meg og la ham finne et menneske som kan rette opp igjen den skaden Heid har påført meg.»
Men ingen kom. Hvor var det blitt av alle sammen?
Hun døset igjen. Fantasibilder tumlet rundt i hodet hennes, hun visste snart ikke hva som var drøm og hva som var virkelighet. Noe måtte være galt. Et sår ble vanligvis bedre for hver dag som gikk, men hun hadde følelsen av at dette bare ble verre. Hun hadde vært i sjokk den første natten og smertene hadde nesten ikke vært til å holde ut, men hun hadde ikke følt seg så elendig som nå. Det var kommet etter hvert. Det kunne tyde på at det var gått brann i såret, armen ikke bare verket, men dunket som om noen sto og hamret på den.
Hellige Maria, da var hun ille ute. Groblad og helbredende urter hadde ingen virkning hvis såret forandret seg til det verre og hun ble liggende i febervillelse. Hun forsøkte å rope igjen, men det var ikke en lyd å høre. Gyda og farbroren hennes var sikkert opptatt med de daglige gjøremål på gården, men hvor var Folke? Skulle hun ligge her og dø uten at noen visste hvor dårlig hun var?
Til toppen