Nora gikk inn i båsen til geitene og gned den drektige geitas varme, myke ører. Det var god trøst i dyrene, og hun skulle ønske hun kunne blitt der for alltid.
«Det er nok ikke lenge før hun føder,» sa farmoren og lukket seg inn i båsen. Hun undersøkte geita og smilte til Nora. «Jeg tror fødselen allerede er i gang.» Hun rettet seg opp og vinket på Noras mor. «Be barna komme hit, Emilie. Dette må de få med seg.»
Nora så forundret på farmoren.
«Hvem er Emilie?» spurte hun. «Og hvilke barn snakker du om?»
«Jeg beklager, jeg glemmer det hele tiden! Du heter Theodora nå,» svarte hun og la en finger konspiratorisk over leppene. «Jeg skal ikke si det til noen, jeg lover.»
«Det er mor som heter Theodora, farmor,» sa Nora usikkert. Hun hadde aldri tatt feil av dem før.
«Er det? Men … hvor er Emilie?» Farmorens blikk flakket hjelpeløst.
«Du snakker over deg, Alvhild,» sa moren og kom raskt bort til dem. «Du er ikke frisk. Det er best at vi får deg i seng.»
«Nei, det er ikke nødvendig,» sa farmoren, men moren grep henne resolutt i armen og førte henne med seg ut av fjøset. Rett før døren smekket igjen bak dem, fikk Nora med seg det siste farmoren sa.
«Han fryser, Emilie. Niels glemte å ta på seg jakken da vi gikk i fjøset.»
Nora kjente et gys gå gjennom kroppen.
Niels.
Det samme navnet som hun selv hadde skreket i søvne for ikke lenge siden.

Til toppen