Ikke før har Hjørdis satt beina på norsk jord, så blir hun arrestert, og Jürgen
blir tatt fra henne. Hun blir satt i fengsel, men regner med å bli sluppet fri
så snart politiet har fått tak i Jan … Kristin og de andre gjør seg klar til
å forlate det idylliske seterlivet. Hun er usikker på hva hun føler for Egil, og
kjenner stadig Ivars granskende blikk på seg. Selv tar Ivar en beslutning: Han
er nødt til å snakke ut med broren.
Ivar måtte kremte to ganger før
han fikk rensket halsen ordentlig. ”Du og Kristin har vært mye sammen i det
siste, Egil. Jeg plages av tanken på hva som er dine hensikter med henne.” Nå
var det sagt. Hjertet hans dunket kraftig. Var han redd broren? Egil spratt
opp og begynte å rydde bort asjettene. ”Jeg skjønner ikke helt hva du spør om.
Du må forklare deg nærmere.” ”Er du forelsket i henne?”
UTDRAG FRA BOKEN: Flyet hadde tatt av for to timer siden, og nå krydde det av politi i området.
Hjørdis hadde gjemt seg i en lagerbygning ute på Fornebu. Hun holdt for Jürgens
munn for å få ham til å være stille. Skulle hun gi seg til kjenne? Ville de
forstå at det var Jürgen og hun som hadde vært om bord under den ulovlige
landingen? Hadde noen sett dem da de løp over jordet? Hun skalv. Forbasket at
hun hadde latt seg friste til å lete etter en telefon! Hun skulle ha fortsatt
mot byen. Det var blitt lyst for lenge siden. Hun kunne ha vært i Oslo
nå. En hund bjeffet. Det fikk henne til å stivne. Hvis de tok den
med inn hit, ville skjulestedet deres bli avslørt. ”Du må være helt stille,
Jürgen,” hvisket hun i øret hans, og fjernet hånden. Han krøp gråtende inntil
henne. Hun tviholdt i ham. ”Unnskyld! Jeg mente ikke å skremme deg, lille
venn.” Lyset fra en lyskaster sveipet over hodene deres, gjennom
det skitne lagervinduet. Hun gispet og dro med seg Jürgen under bordet der
telefonen sto. Hun hadde ringt til Trysil, og hun hadde hørt Kristins stemme.
Det hadde fått gråten til å velte opp i henne, hun hadde ikke klart å si annet
enn svigerinnens navn. Mens hun strevde med å snakke hadde hun hørt
politisirenene og lagt på. Noen åpnet den samme døren som de
hadde kommet gjennom. Hun knep igjen øynene og la hånden over Jürgens munn. ”Jeg
får ikke puste, mamma!” stønnet han på tysk. Hun hysjet på ham, men det var for
sent. En lommelykt ble rettet mot ansiktet hennes. Hun holdt
armen framfor seg. ”Kom ut derfra med en gang!” kommanderte en myndig
stemme. Hun skjøv Jürgen framfor seg og krøp på kne ut på gulvet.
En politimann tok tak i henne og dro henne opp. Jürgen klamret seg til skjørtet
hennes. Hun holdt pusten og stirret på de to mennene som hadde oppdaget dem.
”Vær så snill!” ba hun. ”Jeg er ingen forbryter. Jeg skal bare hjem sammen med
barnet mitt!” Politimennene så på hverandre. Etter en kort
diskusjon ble de enige om at hun måtte være kvinnen som var observert løpende
bort fra et tysk fly. Så hadde de altså sett dem. ”Hvorfor
snakker gutten tysk, og De norsk?” ”Vi kom fra Tsjekkoslovakia.
En pilot jeg kjente fløy oss hit.” Tennene hennes klapret. Den
ene politimannen tente en sigarett. ”Jeg tror vi har med en tyskerhore å
gjøre.” ”Nei! Det stemmer ikke,” hørte hun seg selv si. ”Jeg var
gift med en tysk/jødisk lege som ble myrdet av nazistene.” ”Kan
De bevise det?” Hun slo blikket ned. ”Nei. Jeg har ingen
papirer.” Politimannen som røkte sirklet rundt henne. Plutselig
tok han tak i remmen på ryggsekken og åpnet den. Hun skalv da han kastet
innholdet bort på bordet. Linas kompass, kart og de russiske krigsrasjonene,
sammen med hennes skitne undertøy, ble spredd utover. ”Jeg tror du får løpe ut
og rope på sjefen,” sa han til den andre politimannen. ”I mellomtiden …” Han
gikk rundt henne og hevet haken hennes ved hjelp av lommelykten. ”De kan kanskje
forklare hva dette kartet og kompasset betyr. Og hvor har De fått tak i russiske
krigsrasjoner?” ”Jeg fikk det av en venninne. Hun hjalp meg å
flykte fra Tyskland.” ”Jaså? Hva er Deres navn?”
”Hjørdis Bjørnstad. Jeg er fra Trysil.” Fire nye politimenn kom
inn i rommet, anført av en mann i dress. Han hadde en pipe hengende i munnviken.
Håret hans var kullsort. Ansiktet var fullt av rynker, som om det var noe galt
med huden hans. Lakkskoene hans var tilsølt av gjørme. Han ba om at lampen på
bordet ble tent, og satte øynene i henne. Hun trakk seg bakover og stanset ved
bordkanten. Jürgen klynket. Mannen i dressen måtte være sjefen, avgjorde
Hjørdis. Han tok pipen ut av munnen. ”Hva har vi her,
karer?” Politimannen som hadde tømt ryggsekken hennes trådte fram
og smelte hælene sammen. ”Det ser ut som klassisk spionsak,
førstebetjent.” Hun gispet. ”Jeg er ingen spion! De
misforstår!” ”Stille!” Førstebetjenten kom helt bort til henne.
Hun var nær ved å besvime, kjente hun, og snappet etter pusten
for å få fylt lungene med luft. ”De tar feil, herr førstebetjent,” sa hun lavt
og rettet ryggen. Han gikk rundt henne og begynte å undersøke
tingene på bordet. ”Hm. Kart, kompass og krigsrasjoner. Høyst merkelig, syns De
ikke?” Munnen hans var tett ved øret hennes. ”Jeg fikk det av en
venninne da jeg rømte fra Tyskland,” gjentok hun. ”Hvem fløy Dem
hit og landet ulovlig, om jeg tør spørre?” ”En pilot som min
venninne kjente.” ”Det var en underlig måte å komme hjem på. Folk
som har rent mel i posen sniker seg ikke inn i landet på denne måten.” Han
snakket rolig og behersket. Hjertet hennes hamret så hardt at hun
ble redd for at han kunne høre det. Hun beskyttet Jürgen med armene. ”De aner
ikke hvor vanskelig det er å reise i Tyskland. Veier, broer og jernbane er
ødelagt. Jeg har forsøkt å komme meg ut derfra i lang tid – lenge før
freden.” Førstebetjenten så på klokken. Deretter stakk han pipen
i lommen og la hendene bakpå ryggen. Slik sirklet han rundt i rommet uten å si
noe. De andre politimennene sto strake og fulgte ham med blikket. ”Skal vi hjem
nå, mamma?” spurte Jürgen. ”Ja. Snart. Politimannen må få svar på
noen spørsmål først.” Han hadde stanset. Nå stirret han på
Jürgen. ”Jeg hører at gutten Deres er tysk.” Hun trykket Jürgen
inntil seg. ”Han er født i Tyskland. Jeg var gift med tysk/jødisk lege som ble
drept av nazistene.” ”Interessant. De er sikker på at De ikke er
tyskerhore, da? De er i tilfelle ikke den første som har angret på reisen til
Tyskland, og kommet krypende tilbake.” Politimennene
humret. Hjørdis vætte leppene. ”Nei, jeg er ikke
tyskerhore.” ”Så kan vi slå fast at De er spion.”
Selvbeherskelsen hans skremte henne. Hun ristet kraftig på hodet. ”Nei, jeg er
ikke spion heller. Hvis De ringer min far i Trysil, vil De få bekreftet alt jeg
har sagt.” ”Det skal vi tidsnok gjøre.” Han tok opp pipen igjen
og kakket den mot hjørnet på kontorpulten. En av politimennene
kremtet. ”Folk kommer på arbeidet snart, herr førstebetjent.”
Førstebetjenten så på klokken igjen. ”Ja, det ser slik ut. Vi får fortsette
avhøret på politistasjonen. Kjør fram bilen!” ”Hva gjør vi med
guttungen?” Hjørdis tok et bedre tak i Jürgen og stirret på
politimannen som hadde spurt. Det svartnet for øynene hennes, og hun blunket
fortvilet. ”La ham bli med! Han er flink til å sitte rolig.”
Førstebetjenten satte seg på huk foran henne og rakte fram hånden. Jürgen
begynte å gråte. ”Hva vil den mannen, mamma?” Hun svelget. ”Han
vil bare hilse på deg, vennen min. Gi ham hånden.” Jürgen snudde
hodet inn mot skjørtene hennes. Hun tok tak i hånden hans og holdt den frem.
Førstebetjenten studerte den. Så reiste han seg brått. ”Kjør ham til Godthaab,
til de andre tyskerungene!” ”Nei, herr førstebetjent! De trenger
bare å ringe til Trysil, så vil De få bekreftet at jeg er en lovlydig kvinne.
Jürgen kan være hos meg den korte tiden det tar.” Hun rev til seg telefonrøret
fra kontorpulten bak seg. ”Jeg kan be om nummeret for Dem. Hallo? Sentralen!
Hallo?” Hun sveivet frenetisk på skiven. En hånd la seg rundt
håndleddet hennes og klemte til. En skarp smerte jog oppover armen. Røret landet
med et dunk på kontorpulten. Førstebetjenten sto plutselig tett inntil henne.
”Enhver kan se at barnet Deres er arisk, min gode frøken. Jødisk lege, De,
liksom!” Spyttet hans gjorde øret hennes vått. ”Jeg sverger på at
det er sant!” Hun sank ned på kne og tviholdt i Jürgen. Han skrek som et
spedbarn. To politimenn trådte fram og rev Jürgen fra henne. Hun
falt hulkende framover på gulvet. ”Ta Dem sammen, kvinne! De
skremmer barnet Deres unødig!” Førstebetjenten sparket henne på
leggen. Hun kjempet seg opp, tørket seg i ansiktet og så på
Jürgen, som sprellet i armene på en politimann. ”Jürgen! Jürgen, hør på
meg!” Han stirret på henne. De vakre øynene hans var vidt
oppsperret. ”Du skal være en stund hos noen andre barn. De har mange tanter der,
og god mat. Jeg henter deg så fort jeg kan.” Hun tvang fram et
smil. Førstebetjenten gjorde et kast med hodet, og politimennene
bar Jürgen ut mens han hylte etter henne. Hun grep tak i bordkanten og dro seg
opp. ”Jeg beklager,” mumlet hun. ”Endelig tar De til fornuft. De
må forstå at vi ikke kan slippe Dem inn i landet uten å avhøre Dem. De landet
ulovlig på en offentlig flyplass, for Guds skyld!” ”Jeg forstår.”
Hun kjente seg nummen. Det pep i ørene. ”Hvor fører De meg hen?”
Førstebetjenten pakket tingene hennes ned igjen. ”Til Victoria Terrasse i Oslo.
Hvis De er sannferdig, kan De være en fri kvinne i kveld. Det kommer an på
hvordan politimesteren ser på den litt uvanlige ankomsten Deres.”
”Tusen takk!” Han tok armen hennes og førte henne ut til en
ventende bil, som gikk på tomgang. Førstebetjenten hjalp henne inn i baksetet.
Selv tok han plass foran, ved siden av sjåføren. Hjørdis lente
seg fram. ”Jeg antar at Godthaab er et barnehjem?” ”Det ligger
ikke langt herfra. De skal få adressen senere.” Førstebetjenten
tok fram tobakkspungen og stappet pipen. Bilen satte seg i bevegelse. Hjørdis
lente seg tilbake i setet og kjempet med gråten. Hun var hjemme i Norge. Hvis
hun bare forklarte seg rolig og behersket, ville de forstå, og slippe henne fri.
Det var ikke hun som hadde landet ulovlig. Hun hadde bare vært med i flyet. At
hun hadde betalt for turen, behøvde hun ikke å nevne. De kjørte
inn mot hovedstaden på en vei med villahager på hver side. Eplene var modne, så
hun. Flere steder var barn og voksne ute og plukket frukt i kurver som de hadde
hengende på armen. Snart så hun havnen og Oslofjorden. Dette var hennes
hjemland, hennes kjære Norge. Hun hadde endelig greid det!
Førstebetjenten hadde nesten lovet henne at hun ville slippe fri. Jürgen kunne
bli på barnehjemmet i natt. Det var bedre enn å sove utendørs, for selv om Jan
dro fra Trysil i kveld, ville han ikke være i Oslo før tidlig i morgen. Den
gamle Harleyen hans gikk fort, men den trengte pauser for at motoren skulle bli
kjølt ned. Dessuten kunne det hende at han måtte på bygda for å kjøpe bensin
først. Hvis han da ikke satt i fengsel … Men alt dette ville hun få klarhet i
når hun kom på politistasjonen. Hvis det ble slik at hun måtte vandre ute om
natten, hadde hun militærjakken. Den ville holde henne varm.