Rivaler (Heftet)

Serie: I krig og kjærlighet 38

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: I krig og kjærlighet
Serienummer: 38
ISBN/EAN: 9788202401610
Kategori: Romanserier
Omtale Rivaler

Ikke før har Hjørdis satt beina på norsk jord, så blir hun arrestert, og Jürgen blir tatt fra henne. Hun blir satt i fengsel, men regner med å bli sluppet fri så snart politiet har fått tak i Jan …
Kristin og de andre gjør seg klar til å forlate det idylliske seterlivet. Hun er usikker på hva hun føler for Egil, og kjenner stadig Ivars granskende blikk på seg. Selv tar Ivar en beslutning: Han er nødt til å snakke ut med broren.

Ivar måtte kremte to ganger før han fikk rensket halsen ordentlig. ”Du og Kristin har vært mye sammen i det siste, Egil. Jeg plages av tanken på hva som er dine hensikter med henne.” Nå var det sagt. Hjertet hans dunket kraftig. Var han redd broren?
Egil spratt opp og begynte å rydde bort asjettene. ”Jeg skjønner ikke helt hva du spør om. Du må forklare deg nærmere.”
”Er du forelsket i henne?”


UTDRAG FRA BOKEN:
Flyet hadde tatt av for to timer siden, og nå krydde det av politi i området. Hjørdis hadde gjemt seg i en lagerbygning ute på Fornebu. Hun holdt for Jürgens munn for å få ham til å være stille. Skulle hun gi seg til kjenne? Ville de forstå at det var Jürgen og hun som hadde vært om bord under den ulovlige landingen? Hadde noen sett dem da de løp over jordet? Hun skalv. Forbasket at hun hadde latt seg friste til å lete etter en telefon! Hun skulle ha fortsatt mot byen. Det var blitt lyst for lenge siden. Hun kunne ha vært i Oslo nå.
En hund bjeffet. Det fikk henne til å stivne. Hvis de tok den med inn hit, ville skjulestedet deres bli avslørt. ”Du må være helt stille, Jürgen,” hvisket hun i øret hans, og fjernet hånden. Han krøp gråtende inntil henne. Hun tviholdt i ham. ”Unnskyld! Jeg mente ikke å skremme deg, lille venn.”
Lyset fra en lyskaster sveipet over hodene deres, gjennom det skitne lagervinduet. Hun gispet og dro med seg Jürgen under bordet der telefonen sto. Hun hadde ringt til Trysil, og hun hadde hørt Kristins stemme. Det hadde fått gråten til å velte opp i henne, hun hadde ikke klart å si annet enn svigerinnens navn. Mens hun strevde med å snakke hadde hun hørt politisirenene og lagt på.
Noen åpnet den samme døren som de hadde kommet gjennom. Hun knep igjen øynene og la hånden over Jürgens munn. ”Jeg får ikke puste, mamma!” stønnet han på tysk. Hun hysjet på ham, men det var for sent.
En lommelykt ble rettet mot ansiktet hennes. Hun holdt armen framfor seg. ”Kom ut derfra med en gang!” kommanderte en myndig stemme.
Hun skjøv Jürgen framfor seg og krøp på kne ut på gulvet. En politimann tok tak i henne og dro henne opp. Jürgen klamret seg til skjørtet hennes. Hun holdt pusten og stirret på de to mennene som hadde oppdaget dem. ”Vær så snill!” ba hun. ”Jeg er ingen forbryter. Jeg skal bare hjem sammen med barnet mitt!”
Politimennene så på hverandre. Etter en kort diskusjon ble de enige om at hun måtte være kvinnen som var observert løpende bort fra et tysk fly. Så hadde de altså sett dem.
”Hvorfor snakker gutten tysk, og De norsk?”
”Vi kom fra Tsjekkoslovakia. En pilot jeg kjente fløy oss hit.” Tennene hennes klapret.
Den ene politimannen tente en sigarett. ”Jeg tror vi har med en tyskerhore å gjøre.”
”Nei! Det stemmer ikke,” hørte hun seg selv si. ”Jeg var gift med en tysk/jødisk lege som ble myrdet av nazistene.”
”Kan De bevise det?”
Hun slo blikket ned. ”Nei. Jeg har ingen papirer.”
Politimannen som røkte sirklet rundt henne. Plutselig tok han tak i remmen på ryggsekken og åpnet den. Hun skalv da han kastet innholdet bort på bordet. Linas kompass, kart og de russiske krigsrasjonene, sammen med hennes skitne undertøy, ble spredd utover. ”Jeg tror du får løpe ut og rope på sjefen,” sa han til den andre politimannen. ”I mellomtiden …” Han gikk rundt henne og hevet haken hennes ved hjelp av lommelykten. ”De kan kanskje forklare hva dette kartet og kompasset betyr. Og hvor har De fått tak i russiske krigsrasjoner?”
”Jeg fikk det av en venninne. Hun hjalp meg å flykte fra Tyskland.”
”Jaså? Hva er Deres navn?”
”Hjørdis Bjørnstad. Jeg er fra Trysil.”
Fire nye politimenn kom inn i rommet, anført av en mann i dress. Han hadde en pipe hengende i munnviken. Håret hans var kullsort. Ansiktet var fullt av rynker, som om det var noe galt med huden hans. Lakkskoene hans var tilsølt av gjørme. Han ba om at lampen på bordet ble tent, og satte øynene i henne. Hun trakk seg bakover og stanset ved bordkanten. Jürgen klynket. Mannen i dressen måtte være sjefen, avgjorde Hjørdis.
Han tok pipen ut av munnen. ”Hva har vi her, karer?”
Politimannen som hadde tømt ryggsekken hennes trådte fram og smelte hælene sammen. ”Det ser ut som klassisk spionsak, førstebetjent.”
Hun gispet. ”Jeg er ingen spion! De misforstår!”
”Stille!” Førstebetjenten kom helt bort til henne.
Hun var nær ved å besvime, kjente hun, og snappet etter pusten for å få fylt lungene med luft. ”De tar feil, herr førstebetjent,” sa hun lavt og rettet ryggen.
Han gikk rundt henne og begynte å undersøke tingene på bordet. ”Hm. Kart, kompass og krigsrasjoner. Høyst merkelig, syns De ikke?” Munnen hans var tett ved øret hennes.
”Jeg fikk det av en venninne da jeg rømte fra Tyskland,” gjentok hun.
”Hvem fløy Dem hit og landet ulovlig, om jeg tør spørre?”
”En pilot som min venninne kjente.”
”Det var en underlig måte å komme hjem på. Folk som har rent mel i posen sniker seg ikke inn i landet på denne måten.” Han snakket rolig og behersket.
Hjertet hennes hamret så hardt at hun ble redd for at han kunne høre det. Hun beskyttet Jürgen med armene. ”De aner ikke hvor vanskelig det er å reise i Tyskland. Veier, broer og jernbane er ødelagt. Jeg har forsøkt å komme meg ut derfra i lang tid – lenge før freden.”
Førstebetjenten så på klokken. Deretter stakk han pipen i lommen og la hendene bakpå ryggen. Slik sirklet han rundt i rommet uten å si noe. De andre politimennene sto strake og fulgte ham med blikket. ”Skal vi hjem nå, mamma?” spurte Jürgen.
”Ja. Snart. Politimannen må få svar på noen spørsmål først.”
Han hadde stanset. Nå stirret han på Jürgen. ”Jeg hører at gutten Deres er tysk.”
Hun trykket Jürgen inntil seg. ”Han er født i Tyskland. Jeg var gift med tysk/jødisk lege som ble drept av nazistene.”
”Interessant. De er sikker på at De ikke er tyskerhore, da? De er i tilfelle ikke den første som har angret på reisen til Tyskland, og kommet krypende tilbake.”
Politimennene humret.
Hjørdis vætte leppene. ”Nei, jeg er ikke tyskerhore.”
”Så kan vi slå fast at De er spion.”
Selvbeherskelsen hans skremte henne. Hun ristet kraftig på hodet. ”Nei, jeg er ikke spion heller. Hvis De ringer min far i Trysil, vil De få bekreftet alt jeg har sagt.”
”Det skal vi tidsnok gjøre.” Han tok opp pipen igjen og kakket den mot hjørnet på kontorpulten.
En av politimennene kremtet. ”Folk kommer på arbeidet snart, herr førstebetjent.”
Førstebetjenten så på klokken igjen. ”Ja, det ser slik ut. Vi får fortsette avhøret på politistasjonen. Kjør fram bilen!”
”Hva gjør vi med guttungen?”
Hjørdis tok et bedre tak i Jürgen og stirret på politimannen som hadde spurt. Det svartnet for øynene hennes, og hun blunket fortvilet. ”La ham bli med! Han er flink til å sitte rolig.”
Førstebetjenten satte seg på huk foran henne og rakte fram hånden. Jürgen begynte å gråte. ”Hva vil den mannen, mamma?”
Hun svelget. ”Han vil bare hilse på deg, vennen min. Gi ham hånden.”
Jürgen snudde hodet inn mot skjørtene hennes. Hun tok tak i hånden hans og holdt den frem. Førstebetjenten studerte den. Så reiste han seg brått. ”Kjør ham til Godthaab, til de andre tyskerungene!”
”Nei, herr førstebetjent! De trenger bare å ringe til Trysil, så vil De få bekreftet at jeg er en lovlydig kvinne. Jürgen kan være hos meg den korte tiden det tar.” Hun rev til seg telefonrøret fra kontorpulten bak seg. ”Jeg kan be om nummeret for Dem. Hallo? Sentralen! Hallo?” Hun sveivet frenetisk på skiven.
En hånd la seg rundt håndleddet hennes og klemte til. En skarp smerte jog oppover armen. Røret landet med et dunk på kontorpulten. Førstebetjenten sto plutselig tett inntil henne. ”Enhver kan se at barnet Deres er arisk, min gode frøken. Jødisk lege, De, liksom!” Spyttet hans gjorde øret hennes vått.
”Jeg sverger på at det er sant!” Hun sank ned på kne og tviholdt i Jürgen. Han skrek som et spedbarn.
To politimenn trådte fram og rev Jürgen fra henne. Hun falt hulkende framover på gulvet.
”Ta Dem sammen, kvinne! De skremmer barnet Deres unødig!” Førstebetjenten sparket henne på leggen.
Hun kjempet seg opp, tørket seg i ansiktet og så på Jürgen, som sprellet i armene på en politimann. ”Jürgen! Jürgen, hør på meg!”
Han stirret på henne. De vakre øynene hans var vidt oppsperret. ”Du skal være en stund hos noen andre barn. De har mange tanter der, og god mat. Jeg henter deg så fort jeg kan.” Hun tvang fram et smil.
Førstebetjenten gjorde et kast med hodet, og politimennene bar Jürgen ut mens han hylte etter henne. Hun grep tak i bordkanten og dro seg opp. ”Jeg beklager,” mumlet hun.
”Endelig tar De til fornuft. De må forstå at vi ikke kan slippe Dem inn i landet uten å avhøre Dem. De landet ulovlig på en offentlig flyplass, for Guds skyld!”
”Jeg forstår.” Hun kjente seg nummen. Det pep i ørene. ”Hvor fører De meg hen?”
Førstebetjenten pakket tingene hennes ned igjen. ”Til Victoria Terrasse i Oslo. Hvis De er sannferdig, kan De være en fri kvinne i kveld. Det kommer an på hvordan politimesteren ser på den litt uvanlige ankomsten Deres.”
”Tusen takk!”
Han tok armen hennes og førte henne ut til en ventende bil, som gikk på tomgang. Førstebetjenten hjalp henne inn i baksetet. Selv tok han plass foran, ved siden av sjåføren.
Hjørdis lente seg fram. ”Jeg antar at Godthaab er et barnehjem?”
”Det ligger ikke langt herfra. De skal få adressen senere.”
Førstebetjenten tok fram tobakkspungen og stappet pipen. Bilen satte seg i bevegelse. Hjørdis lente seg tilbake i setet og kjempet med gråten. Hun var hjemme i Norge. Hvis hun bare forklarte seg rolig og behersket, ville de forstå, og slippe henne fri. Det var ikke hun som hadde landet ulovlig. Hun hadde bare vært med i flyet. At hun hadde betalt for turen, behøvde hun ikke å nevne.
De kjørte inn mot hovedstaden på en vei med villahager på hver side. Eplene var modne, så hun. Flere steder var barn og voksne ute og plukket frukt i kurver som de hadde hengende på armen. Snart så hun havnen og Oslofjorden. Dette var hennes hjemland, hennes kjære Norge. Hun hadde endelig greid det!
Førstebetjenten hadde nesten lovet henne at hun ville slippe fri. Jürgen kunne bli på barnehjemmet i natt. Det var bedre enn å sove utendørs, for selv om Jan dro fra Trysil i kveld, ville han ikke være i Oslo før tidlig i morgen. Den gamle Harleyen hans gikk fort, men den trengte pauser for at motoren skulle bli kjølt ned. Dessuten kunne det hende at han måtte på bygda for å kjøpe bensin først. Hvis han da ikke satt i fengsel … Men alt dette ville hun få klarhet i når hun kom på politistasjonen. Hvis det ble slik at hun måtte vandre ute om natten, hadde hun militærjakken. Den ville holde henne varm.

Til toppen

Andre utgaver

Rivaler
Bokmål Ebok 2013
Bøker i serien