Konstanse kjente samvittigheten stikke. Regitze hadde virkelig tødd opp i løpet av den timen de hadde sittet på konditoriet. Serveringsdamene hadde gjenkjent henne og behandlet henne nærmest som en dronning, og et par venninner og bekjente hadde vært bortom bordet og forhørt seg om helsen hennes og ønsket henne god bedring.

«For en nydelig marsipankake!» strålte Regitze, – som i lange tider hadde hevdet at hun ikke eide appetitt. «Makronbunnen er perfekt, sprø og knasende.» Hun spiste den siste biten. «De kan sine saker her.»

«Det kan de,» nikket Konstanse og kjempet mot utålmodigheten. Hvor lenge måtte de sitte her? Regitze hadde selvfølgelig ikke hastverk.

«Tenk om vi kunne legge turen innom de nygifte turtelduene?»

«Det er best å ikke oppsøke dem uanmeldt,» svarte Konstanse. Hvem visste hva som ville møtte dem der i huset? «De kommer forresten til middag på søndag. Felix skal invitere dem.»

«Det blir hyggelig. Jeg er så glad for at de rakk å gifte seg før det ble tydelig at Hanna Gerlinde er med barn.» Regitze skrapte opp de siste smulene av kake med gaffelen. «Er ikke du også?»

«Det er jeg.» Ingen hadde tenkt på å fortelle Regitze at det ikke fantes noe barn. Skjønt, akkurat det kunne jo endre seg når som helst.

«Skal det være noe mer, fru Gregersen?» Serveringsdamen så bare énen fru Gregersen – Regitze.

«Kanskje et lite stykke av den vidunderlige kransekaken? Og litt mer varm sjokolade?» Regitze smilte forventningsfullt.

Pianisten kom tilbake fra pausen, og fortsatte med sin smektende bakgrunnsmusikk. Han var en flott, ung mann, og Konstanse klarte ikke å holde blikket fra ham. Han hadde sendt henne noen øyekast. Den lille spenningen gjorde det langt mer behagelig å sitte omgitt av eldre damer, som spiste kake etter kake med dårlig skjult grådighet.

«Jeg har ikke lyst til å dra hjem,!» utbrøt Regitze. «Jeg kjenner meg som en fange som endelig har sluppet ut fra fengselet.»

Konstanse rykket til og klarte å holde tilbake en irritert bemerkning om at Villa Lindemann i så fall var et usedvanlig luksuriøst fengsel. Dette skulle være Regitzes dag. Hun hadde bestemt seg for å legge seg i selen – mest for Felix’ skyld. «Vi kan gå tilbake hit om ikke lenge.»

«Kan vi? Det ville glede meg.» Regitze la hodet på skakke.. «Jeg har ikke lang tid igjen. Det er viktig å gjøre noe hyggelig mens man ennå kan.»

«Som du snakker! Du kommer til å leve til du er hundre.»

Regitze ristet på hodet. «Jeg kommer ikke opp av rullestolen igjen. Jeg har forresten bestemt meg for å gjøre noen endringer i testamentet mitt, mens det ennå er tid. Jeg skal be Felix om å avtale med sakføreren min. Jeg orker ikke å oppsøke kontoret hans. Han får komme hjem til meg.»

«Du skal ikke tenke slik, kjære Regitze! Jeg er sikker på at du snart er oppe av rullestolen og i full vigør.»

«Du tar feil. Jeg overlever ikke denne vinteren.»

Måtte hun snakke slik? Det var deprimerende. Og testamentet hennes var vel uansett ikke komplisert. Hun hadde enén sønn og arving.

 

Vognen stanset foran motehuset. Konstanse snudde seg mot Regitze. «Jeg er straks tilbake.»

«Jeg fryser. Kan jeg ikke få bli med deg inn?»

«Bli med inn?»

«Ja, det er år og dag siden jeg har vært i butikken din. Det kvikker meg opp å se noe annet enn de samme, gamle veggene.»

Konstanse kunne ha minnet den gamle dragen på hvor nedlatende hun hadde snakket om motehuset og antrekkene som ble kreert der. I stedet smilte hun så blidt hun maktet. «Selvfølgelig skal du få bli med inn.» Nå burdskulle Felix ha sett henne. Hun var den perfekte svigerdatter.

En av butikkdamene hjalp kusken med å buksere rullestolen inn, mens Konstanse hastet opp i andre etasje for å snakke med fru Søderholm.

Da hun kom ned igjen, hadde Regitze plassert seg foran en glassmonter med silkesjal.

Konstanse stilte seg ved siden av henne. «Liker du sjalene? De er italienske. Fra Venezia.»

«De er nydelige! Silken har en sjelden glans, og fargene er så klare og vakre. De må være svært kostbare?»

Det var de. Fru Søderholm og hun selv hadde hatt en diskusjon før de bestemte seg for å ta dem inn i butikken. De var slett ikke sikre på om bergensfruene var villige til å betale for en slik luksus. Hun så ned på Regitze. Svigermoren var faktisk ganske tynn og ynkelig, der hun satt i rullestolen. Det så ut som om hun hadde krympet. En uvant medfølelse fylte henne. Det var nok ikke bare enkelt å bli gammel, særlig ikke for en som alltid hadde vært så sterk og mektig. «Hvilket liker du best?»

Regitze behøvde ikke å tenke seg om. «Det!» Hun pekte motpå et skimrende blått sjal med gule blomsterranker langs kanten. «Det minner meg om …» Hun sukket. «En sommerdag på Vik.»

«Da skal du ha det.»

«Det er for dyrt for meg.»

Det var det ikke. RegtizeRegitze var ikke akkurat noe fattiglem. «Det er en gave fra meg.»

Regitze protesterte halvhjertet, men øynene lyste.

En butikkdame pakket sjalet varsomt inn i silkepapir, pyntet pakken med en forseggjort sløyfe og la pakkden i Regitzes fang. «Vær så god, fru Gregersen.»

Regitze snudde seg mot Konstanse. «Tusen takk, kjære. Jeg skal ha det på meg på søndag, når de to unge kommer.»

«Det blir fint,» mumlet Konstanse.

«Kanskje jeg skulle ha på meg safirøredobbene mine? De har nesten samme farge som sjalet.»

RegtizeRegitze virket i sannhet oppkvikket. Konstanse håpet det betød at svigermoren ville ha noe hyggelig å berette for sin sønn denne kvelden – i stedet for å bare gjøre seg ynkelig og klage sin nød, – slik hun pleide. «Da får vi komme oss videre. Jeg tenkte vi kunne hente Benedicte på skolen.»

«Tenk at hun går på pikeskole nå,» smilte Regitze. «Jeg synes hun begynner å bli en ung dame.»

«Det har du rett i.» Benedicte trivdes svært godt som elev på byens beste pikeskole. Hun hadde fått venninner fra de rette familiene. Det betød at hun hun kom til å bli invitert til i de toneangivende selskapene og ballene. Konstanse hadde merket seg at yngstedatteren hadde vært svært i vinden i Hanna Gerlindes bryllup. Benedicte hadde vært på gulvet hele tiden. Alt lå til rette for at hun kunne møte en passende, ung mann. De skulle ikke ha en til som Philip i familien. Spørsmålet var om Benedicte også var den rette til å ta over motehuset. Det ville være trist om ingen av døtrene ønsket å drive Lind Mode videre.

 

Felix satte seg. «Mor bad meg om å tilkalle sakføreren.» Stemmen hans var dyster.

«Var det det eneste hun hadde å si?»

Han virket forvirret et øyeblikk. Så ristet han på hodet. «Nei, hun sa at dere to hadde hatt en riktig hyggelig dag i byen.»

«Der ser du. Hun er på bedringens vei.»

«Jeg er redd du tar feil. Jeg liker ikke at hun ber sakføreren om å komme.»

«Men hvorfor?»

«Det betyr at hun tenker på …» Han klarte ikke å fullføre setningen.

«Kjære Felix. At folk som eier meget, tenker på sitt testament, betyr ikke at de snart skal dø.»

Han rykket til ved ordet. «Jeg er redd hun føler på seg at det nærmer seg slutten.»

Hun tok hånden hans. «Du må ikke være så pessimistisk. Du skulle ha sett henne på konditoriet i dag, og på motehuset. Hun blomstret!»

«Hun tok seg sammen, for å glede deg.»

Konstanse trakk pusten dypt inn. Det var så typisk. Den gamle dragen klarte å snu det hele. Nå var det hun som var den som viste hensyn og omtanke. Felix trodde visst at moren tappert hadde holdt ut timene i byen for ikke å såre hans velmenende hustru. Han var virkelig ufattelig lettlurt – når det gjaldt hans mor.

«Men det var søtt av deg å ta henne med på konditori.» Felix strøk henne over kneet, distré.

«Hun gleder seg til søndag.»

«Søndag?»

«Ja, til Hanna Gerlinde og Philip kommer.»

«Sa jeg ikke at Philip avslo invitasjonen?»

Hun støkk. «Avslo? Med hvilken begrunnelse?»

«De var invitert i et annet selskap.» Han smilte skjevt. «Etter det jeg har hørt, lever de nygifte et hektisk liv. De er en del av en krets som liker å samles, ute eller hjemme.»

«Hva slags krets er det?»

«Unge mennesker med svært god råd. Noen tjener penger selv, andre har velstående foreldre.»

«Du vet mye?»

«Slik er det på et kontor som mitt. Jeg møter svært mange mennesker.»

Mens hun gikk hjemme med svigermoren. Regitze snakket om fengsel, men Felix tenkte ikke på hvor bundet situasjonen gjorde hans hustru. Det var vel en selvfølge at hun skulle ta seg av svigermoren. Dersom hun hadde tilbragt dagene på motehuset, ville det ha blitt ramaskrik. Hun kjente et brått savn etter Theo. Kunne hun kontakte ham og foreslå en lunch? Nå hadde hun jo ikke lenger Hanna Gerlindes vaktsomme blikk på seg.

«Jeg håper ikke den godeste Philip forsømmer forretningene.»Felix lød bekymret.

«Hva sa han da du spurte om hussalget?»

«Han vred seg unna så godt han klarte.»

«Hva mener du med det?»

«Han sa at han har fått et svært godt tilbud på huset. Jeg spurte om detaljene. Da han sa summen, påpekte jeg at den virket lav, og at han burde vente.»

«Hørte han på deg?»

«Jeg vet ikke. Han sa at han hadde fått tilbud om å bli med på en god investering.»

«Det lyder urovekkende.»

«Ja.»

Kunne hun snakke med Gerhard? «Fikk du noen detaljer?»

«Jeg forsøkte, men han var svært hemmelighetsfull.» Felix sukket. «La oss håpe at han vet hva han gjør.»

«Det tviler jeg på. Sa han noe om huskjøp?»

«Nei, de leier, og det til en svært høy pris. Det virker som om han akter å investere hele salgssummen.»

Hun kjente en brå frykt. Philips eneste fortrinn hadde vært at han var velstående – med eiendom og sikker inntekt. Hva skjedde nå?

Til toppen