Eir kjempet imot, men det var slik en enorm styrke i hendene som nå var låst rundt halsen hennes. De klemte til med en voldsom villskap, og hun kunne kjenne hvordan lange negler boret seg inn i huden. Hun forsøkte å gripe om fingrene og få dem bort, men det var nytteløst. Det brant i lungene, og i et flakkende øyekast kunne hun se hvordan Disa hang skrekkslagen over mannen mens hun forsøkte å få ham bort fra henne, uten hell. Mannen var stor og sterk, og idet Eir vred hodet bakover, så hun øynene hans. De var blodskutte og oppsperrede, og så fylt av mørke at hun følte redselen ise gjennom kroppen.

Hun kjente hvordan det tok til å svartne for henne. Det prikket i armene, og kreftene ebbet ut. Å, kjære, elskede jenter, og Olve ... Det siste hun så før alt ble mørkt, var en annen mann som kom farende mot dem med en rake hevet over hodet. Han dyttet Disa bort og rappet til angriperen med raken. Grepet rundt halsen løsnet, og en susende bølge strømmet opp i henne, hun gispet støtvis etter luft og forsøkte å hente seg inn igjen, men i stedet ble alt mørkt.

Hun sto ved stranden. Sin egen hjemlige, kjære strand, der hun alltid sto når lengselen og håpet brant slik i henne. Men lydene var borte. Det var ingen måkeskrik, ingen bølger som skylte innover sanden. Langt der ute, under den grå himmelen som hvilte over landskapet, fikk hun øye på en båt, og hun så en skikkelse stå der i baugen. Hun hadde ventet på dette.

Hun gikk ut i vannet samtidig som båten drev mot henne, og hun stanset ikke før vannet nådde henne til livet. Stakken fløt opp, men det fantes ingen kulde i kroppen. Hun kjente pusten sin, hjerteslagene. Stadig kom båten nærmere, men hun var ikke redd. Hun visste hvem som kom. Hun greide ikke å tyde ansiktsuttrykket, det var uklart for henne. Så, endelig ...

Hun visste at det var hennes far som sto der i båten. Han holdt ut en hånd mot henne, og hun tok enda et steg utover mens hun langsomt strakte ut sin egen hånd. Hendene deres nærmet seg, hun kunne se hvordan fingertuppene snart ville møtes.

Men brått dreide båten, og en tåke kom sivende og la seg rundt henne. Hun ble stående der, omgitt av en grå dis. Hun ropte på faren, men stemmen bar ikke. Ingen lyd fantes, før et stille sus nådde ørene. En slags vind som kom og gikk. Hun hørte sin egen pust.

Til toppen