Ludvig følte det som om han gikk ved siden av seg selv der han hastet gjennom den smale korridoren med lugarer på den ene siden og kott og lagringsplasser på den andre. Han visste at han hadde lett gjennom den samme korridoren før, uten å finne Kornelia, men hun kunne ha flyttet på seg. Det var det som gjorde det så vanskelig. Selv om nesten hele mannskapet hadde lett etter henne – noen lette fremdeles – kunne det være at de hele tiden gikk om hverandre på grunn av alle irrgangene og alle kriker og kroker der en unge kunne stikke seg vekk. 
 At Kornelia hadde gjemt seg med vilje, tvilte han på. Hadde hun vært sur og gretten da hun forlot broen, kunne hun nok ha funnet på å gjemme seg, å «rømme» som hun kalte det når hun stakk seg bort på lett gjennomskuelige steder, bare for å straffe dem. Men hun hadde ikke vært sur. Hun hadde vært blid som en lerke da hun gikk for å finne toalettet. 
 Han skulle til å svinge til venstre, inn i gangen som ledet til den trappen som førte opp til broen, da han plutselig fikk se noe rosa som lå på gulvet litt lenger fremme. Fort løp han de få meterne bort til den rosa tingen. Han kjente hjertet slå raskere da han bøyde seg ned og plukket opp et vått og krøllet silkebånd. 
Kornelias hårsløyfe! Sist han så den, hang den i en av Kornelias lange og lyse fletter.
 Ludvig ble stående i noen sekunder og se på hårsløyfen. Så løftet han blikket mot døren båndet hadde ligget utenfor, som han visste ført inn til smøreren Teo Nybøs lugar. I et svimlende raskt blaff syntes han at han kunne høre Johannas stemme dagen før, etter at de hadde vært innom Bordeaux, og etter at Teo hadde kjøpt en dukkestue til Kornelia: Hun liker ikke Teo … Hun lot ham ikke engang få en klem som takk …
 Var det en spesiell grunn til at Kornelia ikke likte den unge smøreren? En annen enn at hun syntes det luktet vondt av ham? Var det ikke slik at barn – i likhet med dyr – ofte hadde et medfødt instinkt som advarte dem mot mennesker som hadde onde hensikter? 
 Ludvig ble varm og kald om hverandre da fantasien brått dannet svært uønskede bilder for hans indre blikk. Han kjente hjertet slå enda hardere da han, uten å banke på, åpnet døren og så rett inn i Teos lugar. 
 Hvordan han klarte å beherske seg og ikke gå rett i strupen på den unge smøreren og kvele ham med bare hendene, forsto han aldri etterpå. Det måtte være Vår Herre selv som i underbevisstheten advarte ham mot de alvorlige konsekvensene det ville få – for ham, for fremtiden og for hele familien – dersom han gjorde seg til morder.

Til toppen