Svanhild kjente det allerede før hun åpnet øynene. Et øyeblikk ble hun liggende helt stille. Håpet bare å kunne gli inn i søvnen igjen, vekk fra de forferdelige tankene.

Det er bare innbilning, sa hun trassig til seg selv. Kroppen reagerer fordi jeg er redd.

Men innerst inne visste hun hva som var årsaken.

Hun dro dynen helt over hodet og foldet hendene krampaktig. Kjære Gud, ikke la det være sant! La det være en annen forklaring! Vær så snill, hjelp meg!

Så dro hun dynen vekk igjen, åpnet øynene og lyttet. Det skramlet nede fra kjøkkenet. Mor ville snu seg arg mot henne når hun kom. Slenge beske, harde ord om latskap. Se på henne med det vonde blikket.

Mor var hard. Hun hadde vært det helt siden Jørgen døde, sa Olaug. Og det var så lenge siden at Svanhild bare husket den sterke lukten av de gule blomstene. Hun hadde aldri likt de blomstene etter det.

Jørgen hadde vært gullungen hennes, hadde Olaug også sagt. Alt Jørgen gjorde, var stas.

Alt Svanhild gjorde, var galt. Det var hugg og skjenn støtt. Far sa ikke noe. Forsvant bare enda fortere ut på jordet og gikk enda langsommere inn til dugurd, middag og eftasverd. Sendte mor såre, uforstående blikk, men sa ikke noe. Tok ikke Svanhild i forsvar engang.

Hun akte seg langsomt opp i den smale sengen. Hvis hun var veldig forsiktig, så kanskje det gled over. Kanskje hun bare var overtrett? Hun hadde slitt som en kar helt siden våronna begynte. For å blidgjøre mor. For å arbeide seg vekk fra tankene.

Nå kom det igjen. Så voldsomt at hun nesten brekte seg. Svanhild gled ut av sengen og kom seg bort til vaskefatet. Helte opp kaldt vann fra muggen og skylte ansiktet mens hun svelget og svelget og tvang kvalmen vekk.

Da hun kom ned på kjøkkenet, var jentene allerede ferdige med å spise og skulle av sted og melke. Mor sto med ryggen til. Plutselig bråsnudde hun og så på Svanhild med et skarpt blikk. Det var som om hun kunne se tvers igjennom henne.

– Du er blek! sa hun kort. Så knep hun de vassblå øynene sammen. – Feiler du noe?

Svanhild ristet på hodet og så bort. Hun klarte ikke å møte morens blikk.

Hun ble reddet av at Olaug stakk hodet inn av døren. – Nå er de her igjen! ropte hun oppskaket.

Mor snudde seg. – Fantepakket?

– Ja, taterflokken! De som var her i går!

Mor nølte et sekund. Hun hadde fått annet å tenke på. – Slipper vi dem ikke inn, stjeler de alt de kommer over.

– Og sender onde makter på oss, fortsatte Olaug med redsel i blikket. Hun hadde tjent på gården siden bestemors tid og visste det.

De var ni stykker til sammen og fylte nesten benkene på kjøkkenet. Skitne, fillete, med vaktsomme, flakkende øyne. Den minste klarte ikke å komme opp på benken og ble hjulpet av eldstebroren.

– Hva vil dere ha? sa mor med bisk stemme.

– Gomp! ropte én.

– Goie! ropte en annen.

– Egg, kom det kjapt fra tatermoren. Hun hadde hodetørkleet langt ned i den brunbarkede pannen. De svarte øynene minnet om en røyskatts.

Svanhild kikket bort på mor og så at hun ble enda biskere. Selv om de hadde mange høns på gården, levde de nøysomt som folk flest og brukte aldri egg annet enn på søndagen. Og her kom disse freidige fantene og truet seg til både mat og klær uten å ha lagt så mye som én dags arbeid bak seg!

Svanhild knep leppene sammen og glemte sin egen engstelse for en stund. Sånt pakk skulle ikke ha lov til å reke omkring og skremme vettet av ærlige arbeidsfolk! De stjal som ravner, lurte dårlige hester på bøndene, drakk brennevin som andre drakk kaffe, sloss med kniv og brakte utøy og smitte med seg. Ga man dem arbeid, gadd de ikke løfte en finger. Ga man dem et hus å bo i, forlot de huset så snart telen forsvant og tok landeveien fatt likevel. De var avskum! Når mor var på det argeste, pleide hun å si at man skulle beholdt den gamle loven der det var tillatt å skyte tatere!

Mor knekket eggene mot kanten av stekepannen med hissige bevegelser. Hun gjorde tegn til Svanhild at hun skulle finne frem resten, og Svanhild hentet melkespannet ute i gangen, fant frem kopper og kar og skar tykke skiver av brødet de bakte i går.

Plutselig kjente hun det igjen, og denne gangen hjalp hverken tanker, bønner eller trass. Hun rakk så vidt å sette melkespannet fra seg, så styrtet hun ut av kjøkkenet og vrengte magesekken rett utenfor gangdøren.

Da hun kom inn igjen, stirret moren granskende på henne.

– Er du klein?

Svanhild tok melkespannet og snudde ryggen til. – Tålte visst ikke blodmaten i går, mumlet hun.

– Og en slik en skal bli gårdskjerring med tiden, sa mor biskt. – Skal du drive gård, får du nok tåle slaktingen, jente!

Svanhild passet på å holde ansiktet vendt en annen vei. Og da kvalmen meldte seg på ny, klarte hun å stagge den.

Til toppen