Forfatteren tar i denne boka utgangspunkt i europeisk politisk kultur i tidlig jernalder. Da var Europa dominert av krigsherrer med private hærfølger i et samfunn av småstater. Denne politiske orden brøt romerne med. De skapte en republikansk statsskikk hvor republikkens embetsmenn og ikke private krigsherrer kommanderte armeen. Denne republikken var stadig truet fordi patron–klientforhold fortsatte å dominere i den politiske sfæren.

I seinrepublikken brøt balansen mellom patronene sammen som en følge av den romerske ekspansjonen. Keiserdømmet hadde i de første hundreårene av sin eksistens tilsynelatende kontroll med hæren, og keiseren var soldatenes patron. Fra begynnelsen av det tredje århundret e.Kr. ble keiserens kontroll med hæren undergravet dels av hærens generaler og dels av at de store jordherrene i vesten overtok keiserens beskyttelsesfunksjoner. Dette var i sin tur et romersk bidrag til europeisk føydalisme.

Ingen annen elementærbok i romersk historie vier en tilsvarende oppmerksomhet til de uformelle nettverk som er avgjørende for den sosiale, kulturelle og politiske utvikling.