Rømlingen (Heftet)

Serie: Gjenklang 2

Forfatter:

og

Forfatter: og
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Gjenklang
Serienummer: 2
ISBN/EAN: 9788202653811
Kategori: Romanserier
Omtale Rømlingen

Endelig har Ella funnet noen som kjente foreldrene hennes. Men det Johannes von Tillisch forteller, er så grusomt at hun ikke vil tro det. Og livet blir ikke lettere for pikene på Frogner når politiet sprer Olav Granlis etterlysningsplakat i byen. Kan Ella overtale den lunefulle Lucas til å hjelpe henne i jakten på sannheten? Hun kommer til å trenge flere venner om hun skal klare livet i Kristiania og tilbakevise Johannes´ fortelling – men hvem kan hun stole på?

Herr Johannes tente lampen med et sukk, og parafinen blusset og kastet et oransje lys over veggene. I øyekroken kunne Ella se at han fiklet med et eller annet.

Han var i ferd med å ta av seg beltet.

Hun ble stående som forstenet.

Til toppen

Andre utgaver

Rømlingen
Bokmål Ebok 2020

Flere bøker av Nora Dåsnes og Hannah Mileman:

Utdrag

Frøken Knutsen så seg over skulderen på Lucas. «Hvem er han?»

«Lucas von Tillisch, nevøen til Johannes von Tillisch, som jeg tror De vet hvem er?»

Hun nikket. «Jeg har fått beskjed av ham om ikke å snakke om det. Det gjør meg visst bare syk å ha alle disse minnene. Hvorfor er De her, med den gutten? Og i den uniformen …»

«Jeg arbeider ved von Tillisch-huset som tjenestepike, ved ren tilfeldighet. Eller, jeg tror det er ren tilfeldighet. Jeg er ikke sikker på noe. Uansett hva De har å fortelle, blir det mellom oss. Jeg lover.»

De hasselbrune øynene møtte hennes. «Kan De vite det, kjære barn? Kjenner De ham godt?»

Ella gløttet mot Lucas, som holdt seg i bakgrunnen. «Jeg … jo, jeg kjenner ham. Vær så snill, frøken Knutsen. Hvis De vet hva som hendte moren min, fortell.»

Etter å ha stirret på det raslende bjørketreet utenfor i en liten evighet, nikket kvinnen. «Jeg kan ikke love Dem at jeg husker alt. Det er mye … som virker forvirrende.»

«Det går fint,» sa Ella forsiktig. «Alt er bedre enn ingenting.»

Frøken Knutsen nikket. «Edvard og Josefine elsket hverandre, det står klart for meg. Ja, hun var svært forelsket i ham lenge før de slo fast følge. Det var vanskelig for dem begge, med Edvards familie. De ville ikke ha noe med Josefine å gjøre, så det kom ikke som en overraskelse da de rømte sammen.»

«Husker De hvor de dro?»

«Nei … De var i alle fall ikke borte lenger enn et år, for de kom tilbake om høsten. De bestemte seg for å dra videre med Amerikabåten. Jeg syntes det var synd, men det var jo ikke lett for dem i Norge, hvor alle visste hvem de var.»

Amerika, tenkte Ella og klemte til rundt vinduskarmen. Men moren hennes døde i Kristiania. Hva gikk galt?

Frøken Knutsen rynket pannen. «Jeg ble med Edvard for å besøke en barnelege. Han ville vite om det var trygt med en lang sjøreise for et så lite barn. Jeg husker ikke hvorfor Josefine ble igjen alene i leiligheten … Jeg tror kanskje hun var syk, eller så ble hun igjen for å pakke.»

Hvert ord ble omhyggelig fordøyet av Ella, som festet blikket stivt på plenen nedenfor. Hun visste allerede at historien hadde en grusom slutt, men hver nerve i henne var likevel i høyspenn.

«Takk Gud for at De var med oss, kjære barn …» Stemmen til frøken Knutsen skalv, og hun glattet metodisk over skjørtet sitt. «Vi kom tilbake til leiligheten, Edvard og jeg …»

Ella kjente seg svimmel og var ikke sikker på om hun ville høre fortsettelsen. Lucas gikk varsomt bort og stilte seg på den andre siden av henne.

«Er du sikker på at det er dette du vil?» hvisket han.

Ella nikket. «Hva … hva hendte så, frøken Knutsen?»

Frøken Knutsen skvatt, som om hun hadde glemt at Ella sto der. «Josefine var død. Jeg drømmer om det fortsatt. Jeg vet ikke hvordan det skjedde. Vi fant henne bare der, i sengen sin, med … med stygge blåmerker på halsen.»

«Edvard var ikke der da det skjedde? Han var med Dem, hele tiden?» Ella kjente ikke igjen sin egen stemme, som syntes å komme langt borte fra. En blanding av skrekk, sorg, og lettelse herjet i henne.

Frøken Knutsen nikket.

«Så det var ikke han som drepte Josefine?»

«Edvard?» De hasselbrune øynene ble vide av forferdelse. «Nei, nei, gode Gud … nei, aldri Edvard. Stakkars, stakkars mann …»

Ella lot det synke inn. Far, E.L., Edvard Lund. Han hadde ikke drept Josefine.

«Edvard forsvant, like etter,» sa frøken Knutsen. «Jeg visste ikke hva det ble av noen av dere. Alle ble borte. Jeg var helt alene, jeg …»

«Jeg beklager, frøken Knutsen. Det må ha gjort Dem vondt.» Ella la en forsiktig hånd på den magre armen. Ingen fortjente å finne vennen sin slik, og Ella var ikke stolt over å ha tvunget en kvinne som led av melankoli til å gjenoppleve de vonde minnene på ny.

«Hm …» sa frøken Knutsen og stirret på bjørketreet.

«Takk for at De fortalte meg dette, frøken Knutsen. Hva … hva hendte med Dem siden? Hvordan havnet De her?»

Siden dagen herr Johannes fortalte henne om hvordan Edvard Lund drepte Josefine, hadde et sinne ulmet i Ella, glør av mistro som ikke ville slukke. Nå blusset det i henne på ny, hett og tøylesløst. Herr Johannes var ikke dum, han var ikke glemsk og han var ikke eksentrisk. Han var en kalkulert løgner, som visste hvordan han trakk i tråder og manipulerte andres følelser. Hun hadde sett ham gjøre det mange ganger, mot fruen, mot Lucas, henne selv, og stakkars Tora Knutsen.

«Jeg var så ensom, skrekkelig ensom,» jamret frøken Knutsen. «Det var Johannes von Tillisch som hjalp meg, som skaffet meg en plass her. Noen ganger tror jeg at jeg har blitt frisk nok, at jeg kan dra hjem, men doktoren sier alltid nei. Det er min andre store sorg, etter Josefine. Tenk å skulle bli gammel her, alene …»

Ella bet tennene sammen. «De slipper ikke ut igjen? Hvor lenge har De vært her?»

«I snart sytten år,» sukket hun. «Det ligger en gravlund her, vet De. Der kommer De til å legge meg, og snart, for en blir ikke så gammel når en lever med melankoli …»

«Men … frøken Knutsen, De virker ikke som en som bør stenges inne og holdes unna andre mennesker.»

«Å, kjære Dem, det er svært snilt … men det er ingen som vil ha meg lenger, jeg er en byrde med mitt tungsinn. Hvor skulle jeg dratt? Jeg er for gammel til å finne meg en mann, og for gammel for barn. De få vennene jeg hadde, har vel glemt meg nå.»

Melankolien som hang over kvinnen, la seg over Ella og Lucas og. «La oss gå,» hvisket han og rakte Ella et lommetørkle. «Det er ikke noe vi kan gjøre.»

Ella tørret øynene. «Men …» Hun så tilbake på frøken Knutsen. «De sier at herr Johannes hjalp Dem? At det var han som fikk Dem innlagt?»

«Ja, det var ham.»

«De får beklage at jeg er så likefrem, frøken Knutsen, men jeg ble fortalt at det var Edvard som tok livet av Josefine. De er tilsynelatende den eneste som har en annen historie å fortelle. Synes De ikke det er underlig at De skulle sperres inne på Gaustad, De som er vitnet som kunne gi Edvard alibi?»

«Jeg beklager, frøken, men jeg er ikke sikker på hva De mener …» mumlet frøken Knutsen.

«Kan det ha vært Johannes von Tillisch som drepte Josefine?» datt det ut av Ella.

Ved siden av seg kjente hun Lucas rykke til.

Til toppen

Bøker i serien