Laura sto som naglet fast og stirret skrekkslagen på skikkelsen foran henne, ytterst på brygga. Det var stummende mørkt, og hun kunne bare så vidt skimte omrisset av mannen som med et knyttneveslag hadde slått Martinsson så han bikket over og falt i vannet. Vissheten om at den gamle tollbetjenten ikke kunne svømme, ga henne et mot hun ikke ante hvor kom fra.

«Han må opp av vannet. Med en gang!» Laura sprang mot brygga. Bena holdt på å knekke sammen under henne, engstelsen hamret i ørene, og blodet pumpet så hurtig at hun ble ør.

Mannen sto urørlig, med ryggen til henne.

«Hører De?» fortsatte Laura. «De må hjelpe ham opp! Han drukner!» Hun svelget. «Jeg kan ikke svømme,» la hun fortvilet til.

Det var ikke mange alen mellom mannen og henne selv nå. Hun stirret ufravendt på ham. Hvem var han? I et kort glimt så hun for seg at han brått snudde seg og kom truende mot henne. Så hvordan han brutalt grep tak i henne. Men da han plutselig rørte på seg, skvatt hun likevel. Som en utydelig skygge forsvant han lydløst opp berget innenfor brygga, og forsvant. Laura sprang bort til bryggekanten og stirret ned i sjøen.

Martinsson lå på ryggen like bortenfor, ytterst ved båten til Augusta.

Hun klamret seg til de brede bordene under brygga da hun sakte slapp seg ned i sjøen. Samtidig kikket hun engstelig mot berget for å se om mannen vendte tilbake. Mens hun kjente hvordan gullringen skrapte mot treverket, merket hun også et sinne som eksploderte i henne. Forbitrelsen ga nytt mot. «De er en ussel feiging!» skrek hun av sine fulle lungers kraft mot berget.

Det virket som om hjertet skulle stoppe opp da kroppen ble omsluttet av det overraskende kjølige vannet, og hun gispet etter luft. Hun lot bena synke så langt hun turte for om mulig få fast grunn under føttene. Men selv om hun strakte ut tærne, kjente hun ingenting. I et øyeblikk holdt hun pusten for å gjenvinne fatningen og klarne tankene. Den ene hånden tviholdt i det nederste bordet. Synet av den gamle tollbetjenten som lå hjelpeløs og fløt utover, ga henne uante krefter. Hun kunne ikke forlate ham nå. Vissheten om at hun kanskje kunne ha reddet ham, ville forfølge henne resten av livet. Hun var nødt til å prøve! Så lenge hun kunne holde seg fast i båten han lå ved, skulle hun klare å holde hodet over vannet.

«Hjelp!» Laura skrek alt hun var god for. «Vær så snill! Kan noen hjelp meg?» Hun hørte hvordan det desperate ropet skar gjennom den stille natten. Noen var da nødt til å høre henne? Med begge hendene klamret hun seg fast til båtripa. Så fort hun våget skiftet hun grep og forflyttet seg utover. Kroppen ristet i vannet.

«Martinsson?» Hun forsto at det var nytteløst å få kontakt med ham, likevel fortsatte hun å si navnet hans selv om hun fryktet at det snart ville være for sent. Om hun ikke snart fikk berget ham på land, var alt håp ute. Om han fremdeles var i live …

Til toppen