Stille som en markmus på skogbunnen kom hun seg opp i treet og satte seg til rette for å speide etter Kyrre og Magnus. Hun kunne høre dem i det fjerne, men visste at de ikke var i stand til å se henne, med mindre de klatret opp i et av trærne i nærheten. Hun visste også at Magnus var redd for høyder, og at Kyrre var dårlig til å klatre, så hun var ganske sikker på at hun var trygg. De stanset like ved, og hun hørte på stemmene deres at de var nær ved å gi opp jakten.

– Hvor ble det av henne? hørte hun Magnus si der nede.

– Håper de underjordiske har tatt henne, mumlet Kyrre til svar. – Trollkjerringa har sikkert lært henne å forvandle seg til en fugl, og nå har hun fløyet sin vei.

– Tvi henne! svarte Magnus. – Det er ikke en del av leken å kle seg i fugleham.

Eirill slo hånden for munnen for ikke å le.

– Ja, tvi henne! stemte Kyrre i. – Vikingkongene hadde mer enn nok treller på gårdene sine, så de gikk helt sikkert på oppdagelsesferd i det nye landet når de slapp opp for kloster.

Magnus var enig, og sammen forsvant de to kongene videre innover i skogen.

Da de var ute av syne, klatret Eirill ned igjen. Hun børstet grannålene av kjolen og rettet på den. Solen sto midt på himmelen, og Eirill visste at Gygri pleide å ha dugurden klar på denne tiden. Hun tok beina fatt og la i vei tilbake til stua.

Hun kom ikke langt før hun hørte et sårt skrik lenger inne i skogen. Eirill stanset og lyttet. Den hjerteskjærende lyden hørtes først ut som et spedbarn, men det var skarpere og stakk mer enn det skar i ørene. Lyden var ukjent for henne. Hun hadde aldri hørt noe lignende i skogen.

Så stille hun kunne, snek hun seg i retning lyden, og etter hvert som hun kom nærmere, hørte hun Magnus: – Kyrre, ikke gjør det! La oss dra tilbake!

Hun hørte at Kyrre bare lo av ham. Magnus fortsatte å protestere etter hvert som hun nærmet seg, og til slutt fikk hun øye på dem ved et gammelt eiketre like ved stien. De redde skrikene hun hadde hørt, kom fra oppe i treet, og selv om Eirill ikke kunne se hva som var der oppe, forsto hun det med en gang.

Hun løp frem. – Er dere ikke riktige? ropte hun. – Løp!

– Hvorfor det? spurte Kyrre og så dumt på henne. – Det er bare en dum bjørnunge, og den er helt alene.

Til toppen