Forfatter: | Pedro Carmona-Alvarez |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2010 |
Antall sider: | 741 |
Forlag: | Kolon |
Språk: | Bokmål |
Serie: | |
ISBN/EAN: | 9788205402010 |
Kategori: | Romaner |
Rust av Pedro Carmona-Alvarez er en av de få romanene som kommer til å gjøre en forskjell i bokhøsten og bli stående.
Av Karl Ove Knausgård
Som litterær konsulent inntreffer det bare ytterst sjeldent, ja, så godt som
aldri, at man får en bok som er noe utover det vanlige, mellom hendene. Enda
sjeldnere at man tenker «faen så bra dette er» under lesingen. Romanen
Rust av Pedro Carmona-Alvarez er en slik sjeldenhet. Den representerer
forfatterens store gjennombrudd, og vil stå igjen og lyse mens de andre bøkene
fra bokhøsten 2009 slukkes en etter en.
To
poler
Rust består av to deler, eller kanskje rettere, av to
poler. Den første foregår i Norge, den andre i Chile. Handlingen i den norske
delen er sentrert rundt en ung mann med kunstnernavnet Passolini, han kom fra
Chile som liten, spiller i et band, de får enorm framgang, til han forsvinner.
Forsvinningen er en gåte, og om den og alt annet forteller en rekke ulike
fortellere som alle på en eller annen måte har hatt med Passolini å gjøre. Denne
delen handler om å vokse opp, om å finne ut av seg selv og av verden, og om
musikk. Musikken blåser gjennom romanen som en vind, virvler overalt opp minner
og fortid, fravær og savn, glede og liv. Del én er en generasjonsroman i seg,
for dem som vokste opp i Norge på nittitallet, men den er det på en så uhørt
frisk, levende, medrivende og innsiktsfull måte at dens relevans når langt
utover den ene generasjonens bredder.
Maktovergrep i Latin-Amerika
Handlingen i den chilenske
delen er sentrert rundt militærkuppet i 1973, eller snarere militærkuppets
ettervirkninger, for det er dets barn som fører ordet.
Noen
politietterforskere i Buenos Aires finner en natt et hus med åtte døde mennesker
i. De er henrettet, og et av rommene er fullt med mapper om dem, av hvilke det
går frem at de alle på ulik måte har vært involvert i torturering og andre
maktovergrep under militærdiktaturet i Chile. Derfra rulles en mengde ulike
historier opp. Igjen er det savn, fravær, minne, fortid det handler om, men nå
sentrert rundt eksilets erfaring. Og det er en slags åpenbaring: Plutselig, med
ett slag, er Norge og det norske satt helt ut i periferien, det betyr ingenting
lenger. I første del er Chile bare et land langt borte, et slags rykte, og
bildet av passiviteten og nedtrykketheten til noen av flyktningene derfra,
hvordan de kan bare sitte og drikke og se på tv, eller ta livet sitt, virker
nærmest uforståelig. I andre del er det Chile som er verdens midte, da er det
Skandinavia som er en avkrok, de problemene eksil-chilenerne har, fullkomment
begripelige, og skandinavenes uforstand forferdelig.
Historie i bevegelse
Noe av det samme inntrykket, bare i
mindre skala, skaper Carmona-Alvarez' bruk av mange ulike fortellere gjennom
romanen. For hver gang en ny forteller overtar, flytter verdens sentrum seg.
Mannen de forteller om, er ikke der, han er forsvunnet, det er hans avtrykk de
beskriver. På lignende, men ikke identisk, vis, forholder det seg med
militærkuppet i Chile – det er ikke lenger der, det har forsvunnet inn i
historiens store intet, det som blir beskrevet, er dets avtrykk. Og slik er det
jo, historien er i bevegelse, den forandrer seg alt etter hvor man ser den fra,
og menneskene rundt oss, også de er i bevegelse, også de forandrer seg alt etter
hvor de blir sett fra. Det eneste som ikke beveger seg, som ikke forandrer seg,
det er oss selv og vår egen verden – og at den ikke finnes i denne romanen, at
intet perspektiv er privilegert eller endelig i den, utgjør dens kjerne, eller
kanskje heller anti-kjerne, og er det viktigste argumentet for å lese den – for
hvorfor skulle vi lese litteratur i det hele tatt, om det ikke var for å komme
ut av oss selv og vårt eget bilde av verden? Bare derfra kan vi se hvem vi
er.
Og, tror jeg, det er i kombinasjonen mellom det helt nære og velkjente, ja, ofte
nesten trivielle, som alle liv består av, og den opphøyning som formen besørger,
det store den også alltid samtidig snakker om, at Rusts originalitet og
verdi ligger. Men det unner jeg deg å ta stilling til selv. Les den, og se.