Rust av Pedro Carmona-Alvarez er en av de få romanene som kommer til å gjøre en forskjell i bokhøsten og bli stående.

Av Karl Ove Knausgård

Som litterær konsulent inntreffer det bare ytterst sjeldent, ja, så godt som aldri, at man får en bok som er noe utover det vanlige, mellom hendene. Enda sjeldnere at man tenker «faen så bra dette er» under lesingen. Romanen Rust av Pedro Carmona-Alvarez er en slik sjeldenhet. Den representerer forfatterens store gjennombrudd, og vil stå igjen og lyse mens de andre bøkene fra bokhøsten 2009 slukkes en etter en.

To poler
Rust består av to deler, eller kanskje rettere, av to poler. Den første foregår i Norge, den andre i Chile. Handlingen i den norske delen er sentrert rundt en ung mann med kunstnernavnet Passolini, han kom fra Chile som liten, spiller i et band, de får enorm framgang, til han forsvinner. Forsvinningen er en gåte, og om den og alt annet forteller en rekke ulike fortellere som alle på en eller annen måte har hatt med Passolini å gjøre. Denne delen handler om å vokse opp, om å finne ut av seg selv og av verden, og om musikk. Musikken blåser gjennom romanen som en vind, virvler overalt opp minner og fortid, fravær og savn, glede og liv. Del én er en generasjonsroman i seg, for dem som vokste opp i Norge på nittitallet, men den er det på en så uhørt frisk, levende, medrivende og innsiktsfull måte at dens relevans når langt utover den ene generasjonens bredder.

Maktovergrep i Latin-Amerika
Handlingen i den chilenske delen er sentrert rundt militærkuppet i 1973, eller snarere militærkuppets ettervirkninger, for det er dets barn som fører ordet.

Noen politietterforskere i Buenos Aires finner en natt et hus med åtte døde mennesker i. De er henrettet, og et av rommene er fullt med mapper om dem, av hvilke det går frem at de alle på ulik måte har vært involvert i torturering og andre maktovergrep under militærdiktaturet i Chile. Derfra rulles en mengde ulike historier opp. Igjen er det savn, fravær, minne, fortid det handler om, men nå sentrert rundt eksilets erfaring. Og det er en slags åpenbaring: Plutselig, med ett slag, er Norge og det norske satt helt ut i periferien, det betyr ingenting lenger. I første del er Chile bare et land langt borte, et slags rykte, og bildet av passiviteten og nedtrykketheten til noen av flyktningene derfra, hvordan de kan bare sitte og drikke og se på tv, eller ta livet sitt, virker nærmest uforståelig. I andre del er det Chile som er verdens midte, da er det Skandinavia som er en avkrok, de problemene eksil-chilenerne har, fullkomment begripelige, og skandinavenes uforstand forferdelig.

Historie i bevegelse
Noe av det samme inntrykket, bare i mindre skala, skaper Carmona-Alvarez' bruk av mange ulike fortellere gjennom romanen. For hver gang en ny forteller overtar, flytter verdens sentrum seg. Mannen de forteller om, er ikke der, han er forsvunnet, det er hans avtrykk de beskriver. På lignende, men ikke identisk, vis, forholder det seg med militærkuppet i Chile – det er ikke lenger der, det har forsvunnet inn i historiens store intet, det som blir beskrevet, er dets avtrykk. Og slik er det jo, historien er i bevegelse, den forandrer seg alt etter hvor man ser den fra, og menneskene rundt oss, også de er i bevegelse, også de forandrer seg alt etter hvor de blir sett fra. Det eneste som ikke beveger seg, som ikke forandrer seg, det er oss selv og vår egen verden – og at den ikke finnes i denne romanen, at intet perspektiv er privilegert eller endelig i den, utgjør dens kjerne, eller kanskje heller anti-kjerne, og er det viktigste argumentet for å lese den – for hvorfor skulle vi lese litteratur i det hele tatt, om det ikke var for å komme ut av oss selv og vårt eget bilde av verden? Bare derfra kan vi se hvem vi er.

Og, tror jeg, det er i kombinasjonen mellom det helt nære og velkjente, ja, ofte nesten trivielle, som alle liv består av, og den opphøyning som formen besørger, det store den også alltid samtidig snakker om, at Rusts originalitet og verdi ligger. Men det unner jeg deg å ta stilling til selv. Les den, og se.