Agnes måtte ha gjettet seg til tankene hennes. – Du er ikke gift, du heller, kom det forsvarsberedt.
Marine ristet skamfull på hodet. – Nei, jeg er ikke gift, jeg heller. Hun smilte skyldbetynget til henne. – Hva galt er det med oss, Agnes? Vi som hadde så prektige foreldre!
– Ikke noe av dette ville ha hendt hvis ikke uslingen Knut hadde ødelagt livet for oss. Først og fremst for deg, men jeg har ikke hatt det lett, jeg heller. Sigurd og jeg slet med å få endene til å møtes, vi måtte ta til oss Svanhild da Tjeran begynte å skumle om trolldom og hekseyngler og mor begynte å tro på det. Ikke var det lett for meg å fortsette tjenesten på herregården heller, for Katharina tålte ikke at jeg hadde en unge med meg. Hadde ikke den gamle fiskeren hjulpet meg å passe Svanhild, vet jeg ikke hvordan det skulle gått.
Marine så på henne. – Jeg vet jeg har mye å takke deg for. Takket være Hallgrim og arven etter den gamle mannen kan jeg endelig få betalt deg tilbake.
Agnes så mistenksomt på henne. – Hva mener du med det?
– Jeg mener at jeg endelig kan hjelpe deg. Når sagmøllen begynner å gi fortjeneste, kan jeg lønne deg for det du har gjort.
– Hvorfor skulle du lønne meg? Du skylder ikke meg noen ting.
Marine smilte. – Kjære Agnes, jeg skylder deg alt jeg har. Hadde du ikke tatt deg av Svanhild, er det ikke sikkert at hun hadde vært i live nå.
– Jeg har ikke tatt meg av henne bare for din skyld, mumlet Agnes og så ned.
– Nei, du har gjort det for hennes egen skyld, og det er det viktigste av alt.
– Og for min egen, mumlet Agnes. Uten Svanhild hadde jeg ikke hatt noe å leve for.
I det samme hørte de skritt i forstuen, og i neste øyeblikk sto Hallgrim i døråpningen. – Jeg liker ikke å forstyrre dere, men nå begynte vi å lure på hvor det ble av maten, kom det muntert.
Marine og Agnes skyndte seg å ta to fat hver. Begge var glade for at de var blitt avbrutt.
Til toppen