«Du har det hyggelig, men du har liten plass,» sa Ole Peder da de hadde satt seg i sofakroken og tekannen sto rykende varm foran dem.
Hun hadde et skarpt svar på tungen, men holdt inne. «Ja, jeg trives bedre nå enn til å begynne med. Det er så mange hyggelige mennesker her omkring.»
Hun ville ikke fortelle hvor mye folk sladret, han kunne tro at det kom av alt rotet i livet hennes. Hun hadde gitt folk mye å sladre om. Isteden smilte hun til ham og sa: «Det er rart hvordan vi mennesker klarer å tilpasse oss. Tenk på hvor herlig vi hadde det i det store huset i Asker og i den flotte leiligheten vår på Majorstuen.»
Han nikket mens han stirret tankefull fremfor seg. «Det har jeg tenkt mye på, Hilda.» Han rettet blikket mot henne. «Jeg har vært en stor idiot.» Han smilte skamfull og ristet svakt på hodet. «Tenk å vrake et så godt liv bare på grunn av en blind forelskelse! Da den gikk over, var det ingenting igjen, bare et digert tomrom og en følelse av at jeg hadde skuslet bort livet mitt.»
Hilda tenkte på Christoffer og hvor dum hun selv hadde vært. «Jeg skjønner hva du mener,» sa hun forsiktig. «Jeg har vært dum, jeg også.»
Han så på henne med spent blikk. «På grunn av Christoffer Clausen, mener du?»
«Ja. Han er et avskum! Har du hørt hvordan han prøvde å lure Henrik og herr Bolstad Syversen?»
«Nei. Jeg trodde han bare hadde forsøkt å lure deg, og det er ille nok.»
Hun fortalte hva som hadde skjedd og så hvor forferdet han ble.
«Utga han seg for å være en annen enn den han er? Hvorfor gjorde han det?»
Hun trakk på skuldrene. «I tilfelle Henrik eller herr Bolstad Syversen hadde hørt om ham og meg, tenker jeg. Og fordi han regnet med å få leie et værelse når de fikk høre at han var fetteren til Julie.»
«Mener du at han hadde tenkt å fortsette som Julies elsker mens han bodde hos dem?»
«Ja, det er jeg helt sikker på. Avsløringen kom nok som et sjokk på ham.»
Ole Peder lo. «Jeg synes jeg ser deg komme brasende rett inn i familieidyllen og fortelle dem sannheten!»
Hilda lo ikke. «Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg var skyld i at barnas hjem ble oppløst.»
«Skal de skilles?»
«Ja. Henrik ringte meg i går og fortalte det. Han takket for hjelpen og var ikke i tvil om hva avsløringen måtte føre til. Han kunne ikke tenke seg å ta henne til nåde igjen, uansett hvor hardt hun forsøkte. Tenk på alt det hun har mistet! Nå har hun ingenting. Bare på grunn av en blind forelskelse, som du kaller det. Og tenk på barna! Henrik tvilte på at han vil få beholde Johan Sverre. Henrik som er en så god far og som er så glad i sønnen sin!»
«Ja, det er ille når barna er små.»
Jensine er liten, hun òg, tenkte Hilda. Men Ole Peder så ikke på henne som datteren sin.
«Hvordan går det med Adele og Lille-Sylvia, synes du?» fortsatte han. «Du har sikkert hørt at Adele og jeg treffer hverandre av og til, men jeg får ikke ut av henne hva hun har tenkt å gjøre med livet sitt. Hun kan ikke bli boende her hos deg i all evighet.»
«Hun har fått seg enda en ny kjæreste, men jeg vet ikke om det blir til noe. Han er elektriker og leier hybel på Bjølsen. En elektriker tjener ikke så mye.»
«Nå som det bygges overalt, må han vel få nok å gjøre. Adele burde få seg lønnet arbeid, hun òg.»
«Hvor mange ganger tror du jeg har sagt det til henne?»
Han smilte. «Jeg også, men i dag har jeg et tilbud til henne. En venn av meg trenger en kontordame. Adele har et godt hode og er lærenem hvis hun først vil. Rask er hun også. Når hun vil.»
Hilda sukket tungt. «Når hun vil, ja ...»
«Du må slå i bordet, forlange at hun tar seg arbeid! Jeg kjenner ingen andre som går og slenger hjemme hos moren sin, slik hun gjør. Hvis hun nekter, får du si at du ikke orker å ha dem her. Du er ikke ung lenger, du orker ikke å ha to barn i huset.»
«Da flytter hun bare til Elise og Johan. Johan syntes det var trivelig med barn i huset og lovet Lille-Sylvia å ha lissom-skole med henne. Hun var så sjalu på Jensine da hun begynte på skolen, og Johan gjør alt for at hun skal være fornøyd.»
Han sa ikke noe, ble bare sittende og se på henne. «Jeg synes du er like pen fremdeles, jeg, Hilda,» kom det brått.
Hilda kjente at hun ble rød. «Det er du også,» sa hun forlegent.
Vi sitter her som to skoleungdommer som opplever forelskelse for første gang, sa hun til seg selv. Andre ville synes at det var rart. Ektepar på deres alder gikk arm i arm av gammel vane og la ikke merke til om den andre hadde klippet håret eller fått seg et nytt klesplagg. De så på ektefellen omtrent som de så på den grå, falmete ørelappstolen: god å ha, men fargeløs og kjedelig.
Smilet hans ble enda bredere. Han senket stemmen da han sa: «Tror du det er håp for oss, Hilda?»
«Håp for oss? Hva mener du?»
Han flyttet seg nærmere. «Kom og sett deg her hos meg, så skal jeg vise deg hva jeg mener.»
Til toppen