Sannheten (Heftet)

Serie: Veien hjem 20

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Veien hjem
Serienummer: 20
ISBN/EAN: 9788202572990
Kategori: Romanserier
Omtale Sannheten
Karijanne er dypt fortvilet, og tenker først på å be Wolfgang om hjelp til å komme seg hjem til Norge. Men så bestemmer hun seg for å vise alle at hun er voksen og kan klare seg selv.

– Jeg vet ikke, jeg forsto ikke så godt hva han sa, denne politimannen. Han snakket dårlig norsk, og forbindelsen var ikke så god.
– Å herregud! Kornelia slo hendene for ansiktet. – Hva er det som har skjedd? Kan hun ha gjort noe ulovlig? Og tenk at hun kunne lyve for oss ...

Til toppen

Andre utgaver

Sannheten
Bokmål Ebok 2018
Sannheten
Bokmål Nedlastbar lydbok 2018

Flere bøker av Ellinor Rafaelsen:

Utdrag

Hun hadde lest i romaner og noveller at føttene kunne føles tunge som bly, men hun hadde aldri opplevd det selv. Nå visste Karijanne at det gikk an. Der hun sto og så båten som skulle ha tatt henne tilbake til Oslo, bli mindre og mindre mot horisonten, føltes det som om ikke bare føttene, men hele kroppen var en eneste stor blyklump. En blyklump som presset hardt mot brystet og gjorde det tungt å puste. Som fikk hjertet til å slå unormalt kraftig, og som fikk det til å suse for ørene. En blyklump som kaltes angst. Hun hadde kommet for sent. Båten til Oslo hadde gått fra Kiel. Hun hadde ingen mulighet til å bli med den nå. Var Sveinung og kameraten hans om bord? I morgen tidlig kom båten til å legge til kai i Oslo, der hun skulle treffe Gunnhild på Østbanen for at de skulle ta nattoget til Trondheim om kvelden, og så videre nordover morgenen etter. Hun selv skulle ha gått av toget i Mosjøen når toget kom dit utpå ettermiddagen neste dag. Der ville antakelig faren eller moren, kanskje begge to, møte opp for å hente henne, for å ta henne med hjem til Alvøysund. Men hun ville ikke være på noen av de stedene. Ikke på Østbanen i Oslo, ikke på toget sammen med Gunnhild, og ikke på stasjonen i Mosjøen. Hun kom til å stå igjen på kaia i Kiel. Uten vesken sin. Uten penger, uten reisesjekkene. Det eneste hun hadde var båtbilletten, som hun sto og knuget så hardt om nede i jakkelommen at den vel var blitt til en skrukket og klam liten papirball. Det tok et par minutter før alvoret i situasjonen virkelig gikk opp for henne. Da var det som om kroppen befridde seg fra den blytunge følelsen og i stedet fikk en injeksjon av ekstrem rastløshet. Hun begynte å gå febrilsk frem og tilbake langs kaia mens hun tviholdt om hanken på bagen med den ene hånden, den andre holdt hun presset mot tinningene, som om hun ville forhindre tankene i å løpe løpsk og bli til et panisk kaos inne i hodet. Hun måtte samle dem og prøve å holde tilbake angsten og fortvilelsen. Fikk panikken overtaket, kom hun bare til å gi opp å finne en utvei, og det kunne hun ikke. Hun var nødt til å løse problemet som hadde oppstått på en eller annen måte. Billetten, tenkte hun og stakk hånden i lommen igjen. Om hun nå sto uten penger, så hadde hun jo båtbilletten. Kunne hun få forandret på den slik at hun kunne bruke den samme billetten på neste avgang? Neste avgang. Når var det? Om to dager. Skulle hun gå rundt i Kiel i to dager for å vente på hjemreisen? To dager uten penger, det betydde to dager uten mat, uten seng, uten tak over hodet. Og hva med Gunnhild? Og foreldrene? Hvordan skulle hun få varslet dem om at hun kom to dager senere? Hun hadde jo ikke penger til å ringe hjem, eller andre muligheter til å få gitt beskjed. Og Gunnhild ... hun hadde ikke noe telefonnummer å ringe til der. Hun husket ikke engang hva tanten og onkelen hennes het! Herregud, for en suppe jeg har laget til for meg selv, tenkte hun. Og da hun innså hvor mange andre som ble berørt av hennes problemer, kom gråten. Med slepende skritt gikk hun og stilte seg bak veggen på et lagerskur der ingen kunne se henne. Hun gråt så hun ristet. Dette var straffen, tenkte hun mens hun prøvde å få kontroll over gråten. Nå ble hun straffet for løgnene hun hadde servert foreldrene, Morta og alle de andre. Nå fikk hun som fortjent.

Til toppen

Bøker i serien