I Quebec er fortvilelsen stor når Thorine mottar brev fra Elen om at Vesle-Anna skal tilbake til Norge. Og så forsvinner Øydis.
På Doktorgården blir det oppstandelse når en eldre herre dukker opp og presenterer seg som den riktige herr Opsahl. Lensmannen tilkaller Elen og forteller at det er funnet et sølvkors sammen med noen levninger. Når mor Anna får se korset, blir hun svært oppbrakt.

– Hva sa lensmannen? Morens stemme var ru, som om hun var forkjølet og i ferd med å miste stemmen. Elen famlet i lommen, trakk sølvkorset opp og skjøv det mot moren, som grep det med skjelvende hånd. Kjedet dinglet mellom morens fingre. – Det bringer ulykke, kom det hest fra moren idet hun reiste seg. Før Elen fikk sukk for seg, hadde Anna åpnet ovnsdøren og kastet smykket inn i flammene.

UTDRAG FRA BOKEN:

Hun trakk pusten dypt ned i magen og presset brevet mot brystet. Dette var en høytidsstund. Endelig skulle de få vite om det hadde gått bra med Øydis’ barn, om det ble en gutt eller en jente, og hvordan Vesle-Anna hadde det.
 – Sigmund! ropte hun, og hørte at hammerslagene opphørte. Ansiktet hans stakk frem fra låvehjørnet. – Brev! Fra Thorine! Hun viftet med det og pekte på hagen. – Benken, ropte hun, – under epletreet, så kan vi lese det sammen.
Det rugget i benken da Sigmund satte seg ved Elens side. De så på hverandre i åndeløs spenning.
 – Gutt eller pike? sa hun muntert.
 – Hva? Det glitret i øynene hans, han var lattermild og spent.
 – Barnet til Peder og Øydis, tror du det ble en gutt eller en pike?
 Han tenkte seg om et sekund eller to. – Gutt, sa han resolutt og nikket. – Jo, det er jeg faktisk ganske sikker på.
 Hun gløttet skøyeraktig på ham. – Har du tenkt over det, Sigmund Evensen, sa hun med påtatt alvorlig stemme, – at du er blitt bestefar?
 – Nei, nå må du gi deg, lo han.
 – Du er jo det. På et vis.
 Han strakk hånden frem etter brevet, men hun rakte hånden i været så han ikke nådde det.
 – Så er jeg vel det, da. På et vis, lo han. – Åpne det, Elen, så vi får svaret.
 Hun spratt opp og løp bak benken. – Kanskje jeg skulle lese det først, ropte hun fnisende. – Slik at jeg kan fortelle bestefar den gode nyheten.
 Han reiste seg og fortet seg etter henne, grep henne om livet og kysset henne, før han snappet til seg brevet og satte seg tilbake på benken. Hun lo og smøg seg ned ved hans side.
 – Du kan åpne det, Sigmund, hvisket hun kjærlig. 
 Den lille lyden av forseglingen som brast ga henne frydefulle grøsninger. 
 – Skal vi lese det sammen? hørte hun ham si.
 – Nei, svarte hun. – Les det høyt for meg.
 Han foldet ut arket og kremtet. – Kjære Elen og Sigmund.
 – Det er fra Thorine, ikke sant?
 – Jo, det er fra … Thorine.
 Elen rettet seg i ryggen og vendte seg mot ham. Hvorfor så han så underlig ut? Blikket hans raste nedover det tettskrevne arket. Han greide altså ikke å dy seg, han leste det før henne. 
– Er det dårlig nytt?
 Det var et unødvendig spørsmål, for svaret syntes i ansiktet hans. Huden hans bleknet, og munnen hans gapte.
 – Men kjære Sigmund, hvisket hun. – Hva er det Thorine skriver?
 Han senket hånden som holdt brevet, og la den i fanget. Han stirret rett ut i lufta.
 – Det gikk vel ikke galt med Øydis? Elens stemme lød tynn og hviskende. Raskt nappet hun arket til seg. Det så nemlig ikke ut som om Sigmund var i stand til å si noe som helst, for han så sjokkert ut. Raskt leste hun de første linjene, som ikke var annerledes enn det første linjer i brev ofte var. Det sto bra til med dem alle, og Thorine håpet at det samme gjaldt Ingrid, Elen og Sigmund. Deretter sto det at de ikke skulle bekymre seg for Vesle-Anna. Hun var høyt og lavt og en aktiv unge. Øydis’ barn var en gutt. 
 Elen gispet og blunket hardt. Hun måtte lese det på nytt. Av indiansk herkomst? Hun gløttet forferdet på Sigmund. Han så ut som om han hadde sett et gjenferd. Barnet skulle hete James, leste hun, og Peder hadde tatt hyre og reist på langfart. Øydis tok det svært tungt. De var alle forferdet over det inntrufne. Både over at barnet tydelig ikke var Peders, og over at Øydis ikke hadde sagt et ord om det.
 – Du store min, hvisket Elen. Igjen gløttet hun på Sigmund, som ristet svakt på hodet.
Elens tanker spant. Øydis hadde vært i kontakt med rødhudene før de reiste fra Sun Prairie. Elen telte måneder og gispet idet hun forsto at rødhudene måtte ha gjort mer med Øydis enn å merke huden hennes med underlige tegn. De hadde også besvangret henne. Hun slo hendene for munnen. Det ble med ett så tungt å puste. Det svimlet for øynene på henne ved tanken på hva ungpiken måtte ha vært utsatt for.
 – Stakkars Øydis, hvisket hun. – Stakkars, stakkars Øydis.