Sannheter og løgner (Heftet)

Serie: Hjertets røst 18

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Hjertets røst
Serienummer: 18
ISBN/EAN: 9788202538866
Omtale Sannheter og løgner

En kvinne som følger sitt hjerte
En uforglemmelig kjærlighetshistorie

Endelig er Gjertrud hjemme i Sæterdalen. Hun trekkes atter inn i livet på Storset, og blir bekymret når hun ser hvor underlig Kjempe-Lars av og til oppfører seg.
Oskar kommer til bygden, og Gjertrud kjenner seg igjen uimotståelig dratt mot ham. Som vanlig reiser han videre – med forlokkende avskjedsord til Gjertrud.
På Gildeskog er det juleselskap. Vesle Benedicte, som ikke vet annet enn at Mathilde er moren hennes, får være med og ta imot gjestene.

Benedicte gledet seg til gjestene skulle komme, men hun var litt engstelig også. Moren var som vanlig full av advarsler, og da var øynene hennes kalde og nifse: Frøken Benedicte Johanne Wahrendt Gildeskog måtte alltid huske hvem hun var, og oppføre seg deretter.

Til toppen

Andre utgaver

Sannheter og løgner
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Sigrid Lunde:

Utdrag

Oskar var tilbake i bygden. Han fikk bo på Storset, og den første tirsdagen i juli holdt han møte. Nyheten hadde spredt seg som en ildebrann. Folk – særlig kvinner – strømmet til, og de ble så mange både storstuen og finstuen måtte tas i bruk.

Kjempe-Lars var i storveies humør. Det var en vakker ettermiddag, så han satt ute på verandaen og tok imot folk. Men han slapp ikke inn alle. Dem han ikke trodde hadde et oppriktig behov for å ta imot Guds ord, sendte han hjem igjen: – Vi skal ikke ha noen gapatraster her!

Ola hadde reist til Tingvoll, for tekstilfabrikken slet litt i denne tiden. Men han reiste nok mest for ikke å bli kommandert med på bønnemøtet av faren, tenkte Gjertrud.

Det var sterkt for Gjertrud å se Oskar, som bare rakk å håndhilse på henne og takke for sist. Han var i midten av femtiårene nå, men han var fremdeles en staut og flott kar. Han var fremdeles mørkhåret, men var blitt litt gråsprengt ved ørene. Makten og utstrålingen var den samme som før. Ja, Gjertrud syntes nesten den var sterkere.

Ordene hans fylte henne med krefter. Hun syntes at hun svevet. Han fortalte om forholdene i det svarteste Kongo. Der ble de kristne utsatt for store forfølgelser, og djevelen hadde sin hovedbase der. Situasjonen var fortvilet. Oskar hadde direkte, åndelig forbindelse med biskopen i Kongo, og fikk dermed beskjed om hva som foregikk.

Slik som Oskar beskrev tilstandene i Afrika, var det ingen som våget å innvende at heller ikke sæterdalingene vasset i velstand. Enkelte steder var det rendyrket elendighet, men folk innså at det var ingenting i sammenligning med de stakkars menneskene i Kongo. Og det var ikke det eneste! Oskar fortalte om et fattighjem i London, som var fullt av krigsinvalider – mennesker med ødelagte lunger etter gassangrep, uten armer og bein. Siden de var frikirkemennesker, fikk de ingen hjelp av myndighetene. De ville dø som fluer hvis de ikke fikk hjelp. De trengte behandling, og ikke minst: noe å spise hver dag.

– Og husk, sa Oskar, og så liksom hver enkelt inn i øynene, – at det er ikke meg dere gir til. Dere gir direkte til Herren! Og Han vet nøyaktig hvem som ikke gir noe – og hvem som gir av hjertet, selv om de ikke har stort å avse.

Det var sterke ord. Gjertrud krympet seg i vissheten om at hun egentlig ikke hadde noe å gi. Men da brøytet gamle Lars Storset seg fram til predikanten og trakk opp den tykke pengeboken sin. Så tok han ut en stor seddel som var brettet to ganger, og viste den til forsamlingen: – Dette er hva Storset gir. Dere kan se det, alle sammen? Denne pengeseddelen står det tallet hundre på!

Folk gispet. Mange hadde aldri sett en så stor seddel. De stakkars negrene i Kongo måtte bli de rene velstandsfolk når de fikk en slik seddel, mumlet en gammel kvinne andektig.

Gjertrud tenkte at det var bra for Oskar at Ola var borte, ellers ville han nok ha styrtet fram og revet seddelen ut av farens hånd.

Møtet fortsatte. Oskar fikk tilhørerne i ekstase, og flere klarte ikke å undertrykke trangen til å rope «amen» og «halleluja». Det var som om Vårherre selv var til stede og smilte til forsamlingen.

Han holdt ut i tre timer, Oskar, men da forsto alle at han var sliten, og folk begynte å reise seg. Flere av kvinnene somlet med å komme seg ut, i håp om at Oskar ville si noen ord direkte til dem – kanskje love å be for dem, legge deres sak fram for Herren. Slikt var katolsk avguderi, tenkte Gjertrud. Ingen trengte en mellommann for å snakke med Gud. Så hun gikk rett ut, selv om hun også helst ville ha blitt igjen. Hun visste at hun ikke var den eneste som var betatt av ham. Og hvem var vel hun, at hun skulle ønske seg det som ikke mange fikk? Så hun gikk raskt hjem, full av tanker, og styrket i sin sjel. Hun ville neppe få se Oskar mer i år.

Hun slukket lysene, og lå snart i sengen og stirret opp i taket. De var så sterke, disse forræderske følelsene: At Oskar igjen hadde fått makt over henne, uten at han hadde anstrengt seg det minste. Et par ganger hadde han hatt blikket rett på henne, selv om hun ikke hadde trengt seg fram i forsamlingen.

Emil hadde sviktet. Oskar hadde vel egentlig aldri sviktet, når hun tenkte etter. Han hadde ikke sviktet da han hadde muligheten til å dele leie med henne. Men hva med alt det vonde folk sa om ham? Var det annet enn sladder og smålighet? Var det ikke djevelen som hvisket folk i øret?

Med hodet fullt av disse tankene sovnet hun.

Til toppen

Bøker i serien