| Forfatter: | Sigrid Lunde |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2013 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Lokketoner |
| Serienummer: | 1 |
| ISBN/EAN: | 9788202401894 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Seljefløyten
Begjær, besettelse og bedrag
Fra kirkegården lyder de spede tonene fra en seljefløte, myke og lokkende. Synnøve Sandmo er en av ungdommene som går for presten dette året. Hun følger tonene, og gradvis oppstår det et bånd mellom henne og fløytespilleren, fattiggutten Bent Røysa.
Synnøves bestemor ser ikke på dette vennskapet med blide øyne. Hun ønsker seg vekk fra sulten og armoden på den vesle husmannsplassen, og vil at Synnøve skal gifte seg rikt – og hun har allerede sett seg ut en passende kandidat: Oddvar Einbakk. Han gjør sine hoser grønne hos Synnøve, som kjenner sin plikt. Men seljefløytens toner forstummer ikke ...
Over den vakre bygda hviler skyggen av gården Storset. Herren der, den forhatte dragonløytnant Lars Storset, bruker plassfolket som brikker i sitt eget maktspill.
UTDRAG FRA BOKEN:
Utendørs skinte vårsolen på sitt aller vakreste og mest innbydende. Men Synnøve var innendørs, i den mørke og dystre stavkirken. Hun satt på kvinnesiden, og klarte ikke helt å roe seg ned. Uroen kriblet i henne, for enn om hun ble kalt fram? Da måtte hun reise seg, kippe på seg treskoene med lynets fart og stille seg med ansiktet mot alterringen.
Men selvsagt var det en trøst at læreren, gamle Klokkar-Ola, virket like utilpass som henne. Sognepresten hadde latt ham overta mye av konfirmasjonsundervisningen, enda Klokkar-Ola slett ikke likte det.
De var tolv stykker her inne – fjorten jenter og ti gutter. De yngre ungdommene klumpet seg sammen på første benk, mens de skumplet borti hverandre. De kniste og lo når klokkeren ikke hadde ansiktet vendt mot dem.
Bak Synnøve satt ei stillferdig jente som var her for fjerde året på rad, enda hun langt fra var dum. Henne syntes Synnøve mest synd på. Om ikke mer enn ett år var hun tyve år gammel, og godt gifteferdig! Det var Unni Stranda, eller Unni Storbrake, som folk helst kalte henne.
Guttene var ikke bare guttunger. En håndfull av dem måtte regnes som voksne, selv om de ikke kunne regnes som helt voksne likevel. De satt noen benker bak, de som var så "dumme" at de måtte gå igjen for både andre, tredje og fjerde året. Blant guttene var det en som aldri deltok i uroen. Han satt for seg selv, en benk bak urostifterne. Han var kortvokst, men bredskuldret. Håret var stritt og varmgult, og han likte å ha det langt. Vadmelstrøya strammet om skuldrene, og broka var trang, den også, så man kunne se de solide leggene hans.
Synnøve grep seg stadig i å skotte over mot ham.
Og hun var ikke den eneste.
Bent var like fattig som henne, og som henne hadde han bare seg selv å by på. Enda så tettbygd og sterk han var, var ikke ungdommene redde for å erte ham. De syntes det var moro at han kunne sitte og synge lavt eller å spille på fløyten sin når han trodde at ingen hørte. Han truet stadig med å ta de verste bråkmakerne fatt, men gjorde det ikke likevel.
Da var det annerledes med sognepresten! Når han dukket opp, skjedde det alltid brått og uventet. Ham var alle redd. Sogneprest Petronius Finckenhagen hadde rykte på seg for å være gjerrig på alt, men ikke med ørefiker, hårdragninger og ukristelige hånsord.
Klokkar-Ola satt der i den grå, uanselige drakten sin.
I dag snakket de om trosartiklene, og spesielt den tredje. Synnøve trodde at hun kunne den på rams. En del av henne var ikke redd for å bli kalt opp, mens den andre delen ikke ville det. Det var litt «skamleg» å stå der og si disse fine, høytidelige ordene foran klokkeren.
Klokkar-Ola kremtet. Blikket hans festet seg på han som satt for seg selv. – Du, Bent Olafsson Røysa, sa han høytidelig, med den litt pipende stemmen sin. – Hvordan lyder så den tredje trosartikkel?
Bent reiste seg. Synnøve hørte litt rasling under benken der han satt, da han prøvde å få føttene sine inn i sine egne tresko. Han sto der og kikket litt forvirret ned for seg. Et irritert drag gled over ansiktstrekkene hans.
Synnøve måtte holde seg for munnen for å stoppe latteren. Hun visste hva som var skjedd. En av de som satt foran ham, hadde klart å fiske til seg treskoene hans.
– Det e berre å komma, Bent, sa klokkeren. Han forsto også hva som var skjedd, og smilte smått. – Det kjem ein dag da vi alle ska stat barføtt framfor Herren, og det e enda mindre farleg å stat barføtt framfor meg.
Bent gikk fram.
Guttene lo og pekte, skar grimaser. Nei, se på Bent, sa flirene deres. Han går fram for klokkeren uten å ha noe på føttene!
Bent bare smilte.
– Da va det den trei trusartikkeln, ja? oppmuntret klokkeren.
Bent kremtet. Så kom det, lydelig og klart:
– Jeg tror på Den Hellige Ånd, den ene, hellige, alminnelige, apostoliske kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, oppstandelse fra de døde og det evige liv …
Jø, så fint han fikk det til, tenkte Synnøve, og det tenkte nok jenta ved siden av henne også. Alle likte visst at det gikk godt for Bent.
Men da lød det, fnisende og såpass høyt at ingen kunne unngå å høre det:
– Og så trur'n at det e eg som he stålle tresko'n hass.
Alle kikket på den formastelige. Det var drengen på Storset, han som gikk her for andre året.
Bent sto rakt opp og ned. Synnøve så ham i profil. Han var kortvokst, Bent Røysa, men med solide arbeidshender. Han hadde et fint ansikt med snille, små øyne, en liten nese og en munn som hadde så lett for å smile. Hun kjente som et brått sug i bringen at hun godt kunne tenke seg å ha det smilet rettet mot seg selv. Aldri at det kom til å hende. Hun visste at flere enn én av venninnene hennes rødmet av iver og sjenanse når Bent var i nærheten. Ratt kunne det hende, innså hun, at han klarte det kunststykket å gifte seg litt oppover – kanskje finne seg ei riktig odelsjente fra en selveiende gård. Selvsagt var han mye mer interessert i det enn å søle bort framtiden på jenter som var like fattige og framtidsløse som ham selv.
Klokkeren reiste seg og blunket til Bent. – Det va bra, ja. Eg kunna ikkje ha sagt det bér sjøl.
Bent gikk tilbake til plassen sin. Et øyeblikk syntes hun at blikket hans streifet jenterekken. Ja, ikke bare jenterekken, men henne. Bare innbilning, selvsagt. Han satte seg på benken sin uten det vanlige rammelet.
Klokkerens godlynte smil forsvant. Han reiste seg. – Og du, Bjørn Skraltbakken, sa han. – Du e deg sjøl, du?
– Jau, svarte drengen, mens han så seg rundt for å forsikre seg om at alle lo med ham. – Eg kan ikkje varra nå'n annan, eg.
– Du vet vel hvor de havner, Bjørn, de som forakter Guds ord?
– Dem kjem te helvete, dem. Men eg e snill, eg.
– Va det du som tok tresko'n hass Bent Røysa?
Bjørn hadde ikke noe svar. Og ikke fikk han tid til å svare heller, viste det seg. For nå oppdaget alle den svarte skyggen som gled lydløst fram fra bak altertavlen. Det var sognepresten – herr Petronius Finckenhagen. Hvor lenge hadde han stått der, tro? tenkte Synnøve med et stikk av uro. Det ble med ett så dødsens stille at selv fuglesangen og klukkingen fra prestegårdsbekken lød øredøvende til sammenligning.
Presten kom fram. Han var en dyster framtoning med det lange ansiktet sitt, de svarte, harde øynene og den urimelig brede munnen. Men hva mer var, så var han sterk som en bjørn. Hele bygda visste at han kunne håndtere selv voksne, førlige karer, så han hadde ingen som helst problemer med spinkle konfirmasjonselever.
Han stilte seg foran gutterekken. Og han visste straks hvor han skulle angripe.
Storset-drengen var blitt blek og vred seg urolig.
– Bjørn! tordnet presten. – Kjenner du det kloke ord, at som herren er, er også tjeneren?
– Eg veit ikkje nåkkå, eg, stammet drengen.
– Nei, deri ligger intet nytt, fortsatte presten. Og så kom de ordene som få andre i Sæterdalen ville ha våget å si: – Alt som er syndig og gudsforlatt her i denne bygden, det kommer fra Storset. Og derfra kommer også du, Bjørn Skraltbakken.
Han hugg neven i luggen på Bjørn og løftet ham opp. Drengen hylskrek mens presten trakk ham ut på gulvet og endevendte ham skikkelig. Han hang og slang som en filledukke i prestens store never.
Synnøve svelget. Dette likte hun ikke å se på. Enn at presten kunne si slikt? Tenk om ordene lekket tilbake til Lars Storset?
Omsider slapp presten. Bjørn falt storgråtende sammen på gulvet foran føttene hans.
– Er vi nå omsider ferdig med denne komedie? brølte her Finckenhagen så det ga gjenlyd i kirkeskipet.
– Jau! Eg ska varra snill, snufset Bjørn.
– Slike som deg glemmer hele tiden at selv om min klokker er mild av vesen, har han dog et ris bak speilet, fortsatte presten og så seg rundt. – Og det riset er presten selv.
– Om forlatels! Om forlatels! snufset drengen.
Presten brummet mens Bjørn løp tilbake til plassen sin med tårene rennende.
Finckenhagen snudde seg mot klokkeren. – Og hvordan var så opplesingen til siste elev?
Klokkar-Ola svarte så ivrig at ordene nesten stokket seg for ham. – Det kunna ikkje ha vårre bér det, far, sa han. – Han Bent gjer så godt han kan. Og som oftast e det godt nau, òg.
Presten så på Bent, som våget å møte blikket hans. – Nu! Jeg kjenner karen – Bent Olafsson Røysa. Dere er husmannsfolk under Storset, om jeg ikke husker feil?
Bent reiste seg og bukket. – Det e rett det, presten.
– Ja, ja. Det vil jeg ikke bruke mot deg. Vi er ikke alle herre over vår skjebne. Hmmm! Presten steg opp mot alterringen, stilte seg ved siden av klokkeren og saumfarte hver enkelt med øynene. Synnøve syntes at de hvilte ekstra lenge på henne.
– Du som sitter der. Hva er det nå du heter igjen?
Han snakket til henne! Hjelp og gru! Hun reiste seg og neide. – Det … det e Synnøve Tønnesdatter Sandmo, det, presten.
Han smilte og nikket. – Nå! Tønnes Sandmo! Er ikke også den plassen under Storset?
– Jau.
Presten blunket, var blid med ett. – Ikke vil jeg bruke det mot deg heller. Stå nå fram og la meg høre deg i den tredje trosartikkel.
Synnøve fikk føttene inn i treskoene i en fart. Hun bråhetnet over at hun snublet litt da hun gikk fram. Bare nå ikke ordene frøs fast i henne, tenkte hun. Det var nettopp det som pleide å skje med Unni Storbrake, bak henne. Når hun satt sammen med Synnøve og de andre jentene, kunne hun det meste på rams, men straks hun sto foran en øvrighetsperson, frøs ordene fullstendig fast.
Sognepresten brukte aldri nevene på jentene, men til gjengjeld kunne han ha sårende ord på lager. Men det gikk bra. Hun glemte ingen ting.
Presten nikket. – Slik skal det lyde, ja. Det kan være til etterretning for dere alle, mine elskelige barn. Kom dere nå ut i det vakre vårværet som det behager Herren å gi dere i dag. Så! Hut dere ut!
De reiste seg under ståk og leven. I øyekroken merket Synnøve at Storset-drengen sendte Bent et truende blikk. Så dum han var! Ville han gi Bent skylden for at han fikk seg en omgang juling av presten?
ANDRE KAPITTEL
Fra kirkegården lyder de spede tonene fra en seljefløte, myke og lokkende. Synnøve Sandmo er en av ungdommene som går for presten dette året. Hun følger tonene, og gradvis oppstår det et bånd mellom henne og fløytespilleren, fattiggutten Bent Røysa.
Synnøves bestemor ser ikke på dette vennskapet med blide øyne. Hun ønsker seg vekk fra sulten og armoden på den vesle husmannsplassen, og vil at Synnøve skal gifte seg rikt – og hun har allerede sett seg ut en passende kandidat: Oddvar Einbakk. Han gjør sine hoser grønne hos Synnøve, som kjenner sin plikt. Men seljefløytens toner forstummer ikke ...
Over den vakre bygda hviler skyggen av gården Storset. Herren der, den forhatte dragonløytnant Lars Storset, bruker plassfolket som brikker i sitt eget maktspill.
UTDRAG FRA BOKEN:
Utendørs skinte vårsolen på sitt aller vakreste og mest innbydende. Men Synnøve var innendørs, i den mørke og dystre stavkirken. Hun satt på kvinnesiden, og klarte ikke helt å roe seg ned. Uroen kriblet i henne, for enn om hun ble kalt fram? Da måtte hun reise seg, kippe på seg treskoene med lynets fart og stille seg med ansiktet mot alterringen.
Men selvsagt var det en trøst at læreren, gamle Klokkar-Ola, virket like utilpass som henne. Sognepresten hadde latt ham overta mye av konfirmasjonsundervisningen, enda Klokkar-Ola slett ikke likte det.
De var tolv stykker her inne – fjorten jenter og ti gutter. De yngre ungdommene klumpet seg sammen på første benk, mens de skumplet borti hverandre. De kniste og lo når klokkeren ikke hadde ansiktet vendt mot dem.
Bak Synnøve satt ei stillferdig jente som var her for fjerde året på rad, enda hun langt fra var dum. Henne syntes Synnøve mest synd på. Om ikke mer enn ett år var hun tyve år gammel, og godt gifteferdig! Det var Unni Stranda, eller Unni Storbrake, som folk helst kalte henne.
Guttene var ikke bare guttunger. En håndfull av dem måtte regnes som voksne, selv om de ikke kunne regnes som helt voksne likevel. De satt noen benker bak, de som var så "dumme" at de måtte gå igjen for både andre, tredje og fjerde året. Blant guttene var det en som aldri deltok i uroen. Han satt for seg selv, en benk bak urostifterne. Han var kortvokst, men bredskuldret. Håret var stritt og varmgult, og han likte å ha det langt. Vadmelstrøya strammet om skuldrene, og broka var trang, den også, så man kunne se de solide leggene hans.
Synnøve grep seg stadig i å skotte over mot ham.
Og hun var ikke den eneste.
Bent var like fattig som henne, og som henne hadde han bare seg selv å by på. Enda så tettbygd og sterk han var, var ikke ungdommene redde for å erte ham. De syntes det var moro at han kunne sitte og synge lavt eller å spille på fløyten sin når han trodde at ingen hørte. Han truet stadig med å ta de verste bråkmakerne fatt, men gjorde det ikke likevel.
Da var det annerledes med sognepresten! Når han dukket opp, skjedde det alltid brått og uventet. Ham var alle redd. Sogneprest Petronius Finckenhagen hadde rykte på seg for å være gjerrig på alt, men ikke med ørefiker, hårdragninger og ukristelige hånsord.
Klokkar-Ola satt der i den grå, uanselige drakten sin.
I dag snakket de om trosartiklene, og spesielt den tredje. Synnøve trodde at hun kunne den på rams. En del av henne var ikke redd for å bli kalt opp, mens den andre delen ikke ville det. Det var litt «skamleg» å stå der og si disse fine, høytidelige ordene foran klokkeren.
Klokkar-Ola kremtet. Blikket hans festet seg på han som satt for seg selv. – Du, Bent Olafsson Røysa, sa han høytidelig, med den litt pipende stemmen sin. – Hvordan lyder så den tredje trosartikkel?
Bent reiste seg. Synnøve hørte litt rasling under benken der han satt, da han prøvde å få føttene sine inn i sine egne tresko. Han sto der og kikket litt forvirret ned for seg. Et irritert drag gled over ansiktstrekkene hans.
Synnøve måtte holde seg for munnen for å stoppe latteren. Hun visste hva som var skjedd. En av de som satt foran ham, hadde klart å fiske til seg treskoene hans.
– Det e berre å komma, Bent, sa klokkeren. Han forsto også hva som var skjedd, og smilte smått. – Det kjem ein dag da vi alle ska stat barføtt framfor Herren, og det e enda mindre farleg å stat barføtt framfor meg.
Bent gikk fram.
Guttene lo og pekte, skar grimaser. Nei, se på Bent, sa flirene deres. Han går fram for klokkeren uten å ha noe på føttene!
Bent bare smilte.
– Da va det den trei trusartikkeln, ja? oppmuntret klokkeren.
Bent kremtet. Så kom det, lydelig og klart:
– Jeg tror på Den Hellige Ånd, den ene, hellige, alminnelige, apostoliske kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, oppstandelse fra de døde og det evige liv …
Jø, så fint han fikk det til, tenkte Synnøve, og det tenkte nok jenta ved siden av henne også. Alle likte visst at det gikk godt for Bent.
Men da lød det, fnisende og såpass høyt at ingen kunne unngå å høre det:
– Og så trur'n at det e eg som he stålle tresko'n hass.
Alle kikket på den formastelige. Det var drengen på Storset, han som gikk her for andre året.
Bent sto rakt opp og ned. Synnøve så ham i profil. Han var kortvokst, Bent Røysa, men med solide arbeidshender. Han hadde et fint ansikt med snille, små øyne, en liten nese og en munn som hadde så lett for å smile. Hun kjente som et brått sug i bringen at hun godt kunne tenke seg å ha det smilet rettet mot seg selv. Aldri at det kom til å hende. Hun visste at flere enn én av venninnene hennes rødmet av iver og sjenanse når Bent var i nærheten. Ratt kunne det hende, innså hun, at han klarte det kunststykket å gifte seg litt oppover – kanskje finne seg ei riktig odelsjente fra en selveiende gård. Selvsagt var han mye mer interessert i det enn å søle bort framtiden på jenter som var like fattige og framtidsløse som ham selv.
Klokkeren reiste seg og blunket til Bent. – Det va bra, ja. Eg kunna ikkje ha sagt det bér sjøl.
Bent gikk tilbake til plassen sin. Et øyeblikk syntes hun at blikket hans streifet jenterekken. Ja, ikke bare jenterekken, men henne. Bare innbilning, selvsagt. Han satte seg på benken sin uten det vanlige rammelet.
Klokkerens godlynte smil forsvant. Han reiste seg. – Og du, Bjørn Skraltbakken, sa han. – Du e deg sjøl, du?
– Jau, svarte drengen, mens han så seg rundt for å forsikre seg om at alle lo med ham. – Eg kan ikkje varra nå'n annan, eg.
– Du vet vel hvor de havner, Bjørn, de som forakter Guds ord?
– Dem kjem te helvete, dem. Men eg e snill, eg.
– Va det du som tok tresko'n hass Bent Røysa?
Bjørn hadde ikke noe svar. Og ikke fikk han tid til å svare heller, viste det seg. For nå oppdaget alle den svarte skyggen som gled lydløst fram fra bak altertavlen. Det var sognepresten – herr Petronius Finckenhagen. Hvor lenge hadde han stått der, tro? tenkte Synnøve med et stikk av uro. Det ble med ett så dødsens stille at selv fuglesangen og klukkingen fra prestegårdsbekken lød øredøvende til sammenligning.
Presten kom fram. Han var en dyster framtoning med det lange ansiktet sitt, de svarte, harde øynene og den urimelig brede munnen. Men hva mer var, så var han sterk som en bjørn. Hele bygda visste at han kunne håndtere selv voksne, førlige karer, så han hadde ingen som helst problemer med spinkle konfirmasjonselever.
Han stilte seg foran gutterekken. Og han visste straks hvor han skulle angripe.
Storset-drengen var blitt blek og vred seg urolig.
– Bjørn! tordnet presten. – Kjenner du det kloke ord, at som herren er, er også tjeneren?
– Eg veit ikkje nåkkå, eg, stammet drengen.
– Nei, deri ligger intet nytt, fortsatte presten. Og så kom de ordene som få andre i Sæterdalen ville ha våget å si: – Alt som er syndig og gudsforlatt her i denne bygden, det kommer fra Storset. Og derfra kommer også du, Bjørn Skraltbakken.
Han hugg neven i luggen på Bjørn og løftet ham opp. Drengen hylskrek mens presten trakk ham ut på gulvet og endevendte ham skikkelig. Han hang og slang som en filledukke i prestens store never.
Synnøve svelget. Dette likte hun ikke å se på. Enn at presten kunne si slikt? Tenk om ordene lekket tilbake til Lars Storset?
Omsider slapp presten. Bjørn falt storgråtende sammen på gulvet foran føttene hans.
– Er vi nå omsider ferdig med denne komedie? brølte her Finckenhagen så det ga gjenlyd i kirkeskipet.
– Jau! Eg ska varra snill, snufset Bjørn.
– Slike som deg glemmer hele tiden at selv om min klokker er mild av vesen, har han dog et ris bak speilet, fortsatte presten og så seg rundt. – Og det riset er presten selv.
– Om forlatels! Om forlatels! snufset drengen.
Presten brummet mens Bjørn løp tilbake til plassen sin med tårene rennende.
Finckenhagen snudde seg mot klokkeren. – Og hvordan var så opplesingen til siste elev?
Klokkar-Ola svarte så ivrig at ordene nesten stokket seg for ham. – Det kunna ikkje ha vårre bér det, far, sa han. – Han Bent gjer så godt han kan. Og som oftast e det godt nau, òg.
Presten så på Bent, som våget å møte blikket hans. – Nu! Jeg kjenner karen – Bent Olafsson Røysa. Dere er husmannsfolk under Storset, om jeg ikke husker feil?
Bent reiste seg og bukket. – Det e rett det, presten.
– Ja, ja. Det vil jeg ikke bruke mot deg. Vi er ikke alle herre over vår skjebne. Hmmm! Presten steg opp mot alterringen, stilte seg ved siden av klokkeren og saumfarte hver enkelt med øynene. Synnøve syntes at de hvilte ekstra lenge på henne.
– Du som sitter der. Hva er det nå du heter igjen?
Han snakket til henne! Hjelp og gru! Hun reiste seg og neide. – Det … det e Synnøve Tønnesdatter Sandmo, det, presten.
Han smilte og nikket. – Nå! Tønnes Sandmo! Er ikke også den plassen under Storset?
– Jau.
Presten blunket, var blid med ett. – Ikke vil jeg bruke det mot deg heller. Stå nå fram og la meg høre deg i den tredje trosartikkel.
Synnøve fikk føttene inn i treskoene i en fart. Hun bråhetnet over at hun snublet litt da hun gikk fram. Bare nå ikke ordene frøs fast i henne, tenkte hun. Det var nettopp det som pleide å skje med Unni Storbrake, bak henne. Når hun satt sammen med Synnøve og de andre jentene, kunne hun det meste på rams, men straks hun sto foran en øvrighetsperson, frøs ordene fullstendig fast.
Sognepresten brukte aldri nevene på jentene, men til gjengjeld kunne han ha sårende ord på lager. Men det gikk bra. Hun glemte ingen ting.
Presten nikket. – Slik skal det lyde, ja. Det kan være til etterretning for dere alle, mine elskelige barn. Kom dere nå ut i det vakre vårværet som det behager Herren å gi dere i dag. Så! Hut dere ut!
De reiste seg under ståk og leven. I øyekroken merket Synnøve at Storset-drengen sendte Bent et truende blikk. Så dum han var! Ville han gi Bent skylden for at han fikk seg en omgang juling av presten?
ANDRE KAPITTEL
Sotsvart snø hadde bare overlevd i skyggen, og det
fantes allerede flekker med gult gress som var så tørt at det gikk an å sitte
der. Fuglene laget et riktig leven, og Synnøve syntes at blodet bruste i årene.
Presten hadde fortalt hvorfor fuglene sang: I sin troskyld priste de Herren. Ved
hjelp av småfuglene viste Han de små og svake mennesker hvilken makt Han hadde
til å vise sin makt og herlighet i stort og smått.
Ikke bare var fuglesangen
vakker, syntes hun. Vårblomstene var også vakre.
Unni ble gående ved siden
av henne da de gikk ut. Hun trakk skautet tettere om nakken og skuldrene og
smilte sjenert til Synnøve.
– Jø, kor god du va, Synnøve.
– Gødt at du
sie det, smilte Synnøve tilbake.
Unni var et par–tre vintre eldre enn
Synnøve. Hun var fin å se på, ja, hun var kanskje et av de staseligste
kvinnfolkene i hele nedrebygda. Hun var solid i lemmene, men ikke på en måte så
det skjemmet. Når solen hadde stått på en stund, ble ansiktet hennes fylt av
fregner. Likevel var det med Unni som med så mange andre: at det som var fint,
ikke ble altfor fint. Unni var snill, hvisket folk, men hun burde holde seg mer
tilbake overfor karfolkene. Altfor villig lot hun utpåkarer ligge i armkroken
sin, mente noen. Alle kjente det gamle ordet: at når du ga karfolk frie hender,
var de snart overalt på kroppen din!
– Eg kunna det, eg òg, sa Unni med et
forsiktig smil. – Men vesst eg sto framfor presten, så … så villa det bli heilt
stilt.
– Å, du Unni. Du kjem te å klara deg godt, når presten spør deg.
Guttene gikk for seg selv, og nå var det flir og knupsing igjen. Så
barnslige gutter var! Alltid skulle de vise seg. Og alltid skulle de snakke
grovt og respektløst, i fordekte vendinger. De holdt seg ved østenden av kirken,
og den høyrøstede Storset-drengen var midtpunktet. Han var sterk for alderen,
visste hun, og brukte stygge knep når han sloss. Ingen våget riktig å gå på ham,
med mindre de var to eller tre sammen.
Synnøve gikk og satte seg på den
varme kirkegårdsmuren, hvor hun hadde fin utsikt over bygda. Hun kunne se den
blanke elva som rant stritt der nede og høre den muntre pludringen fra bekken,
som ga god vannføring nå. Hun så over mot motsatt side av dalen, der noen av de
største gårdene lå. De var oppe i høyden: Storset, hvor løytnanten rådde, og som
var mer som et kongsgods enn en gård. Ikke langt unna lå lensmannsgården, og
imellom lå ekserserplassen, hvor soldatene møttes en gang i året og måtte vise
at de ikke hadde glemt gamle kunster.
Malene, den lubne bestevenninnen
deres, sto litt unna og skravlet opprømt med noen venninner. Vanligvis satte hun
seg hos Synnøve, men nå var hun nok ivrig etter å prate om behandlingen drengen
hadde fått. Synnøve plukket opp et tørt gresstrå som hun tygget på mens hun lot
seg irritere over en påtrengende flue. Var det sant tro, at fluene var djevelens
og ikke Guds skaperverk? Hun var villig til å tro på det. Men fluer eller ikke,
hun kunne ikke noe for at øynene hennes lette etter en kar som var vakrere og
mindre guttete enn de andre. Men hvor var han?
Storset-drengen løsrev seg
fra gruppen etter et par saftige bemerkninger. Jø, han hadde kurs mot henne! Hun
rynket pannen. Hun hadde ikke noe usnakket med den karen. Han stakk hendene dypt
i lommene og kom der barføtt. Sjelden hadde hun sett svartere føtter og mer
gjengrodde negler, slo det henne.
Så sto han like ved henne, men lot en
stund som om han var opptatt av utsikten. – Sitt du her, du, Synnøve? spurte han
og blunket til henne.
– Det gjer eg no.
Hun ville ikke prate med ham,
for hun hadde hørt ham når han snakket med andre jenter. Alltid rant det ut
underfundige bemerkninger som hadde med det kroppslige å gjøre, og ikke alltid
var de så underfundige heller. Hun var glad for at Unni var blitt stående litt
bak henne, så hun ikke var helt alene med denne fysaken.
– Du flirt, du, da
prestefaen lugga meg, sa han.
– Nei, det gjord eg ikkje.
– Du må ikkje
tru at det va så ilt. Eg gjord meg berre te, slik at'n skulla slepp håret mitt
fortar.
– Eg forsto da det, løy hun.
– Om et par–tri år e eg så stor at
eg ska jule'n opp.
– Eg tru på di, eg.
Han satte seg ved siden av henne.
Han glante, ja, ble stiv i blikket. Røsten hans ble dypere enn vanlig.
– Eg
e større enn dem andre karan, eg. Eg e vaksin kar. Du forstår det, vette?
Enn at det gikk an å si noe så toskete, tenkte hun. Hun flyttet seg litt
unna, for hun likte ikke at han holdt venstrehånden dypt i lommen. Malene hadde
fortalt henne at han hadde svære hull der.
– Kafor ska eg forstat det?
utbrøt hun utålmodig. – Kan du ikkje ga tebakers åt karan?
– Eg lika meg
her, eg.
– E det ikkje skamleg å varra sammen med drekern, da, Bjørn?
–
Hø! Han glante på henne, glante på den frekke måten, som om han kledde av henne
med øynene. – Eg e for stor te å leike, eg.
– Leike du ikkje med deg sjøl,
da?
Unni hørte ordene og kunne ikke holde latteren tilbake. Synnøve angret
seg straks hun hadde sagt ordene, for Bjørn ble ildrød i ansiktet. Han bet
tennene sammen og sendte henne et blikk breddfullt av hat.
– Faen om du ska
sei slikt du … husmannsgeit!
Hun fryktet et øyeblikk at han skulle gi henne
en kilevink.
– Du Bjørn, sa Unni. – Va det du som stal tresko’n hass Bent?
Bjørn var fremdeles sint. – Han he fått dem att no. Kafor spør du, så store
bolla som du he?
Ordene såret. Ingen kunne ta fra Unni at hun hadde gode
former, selv om hun ikke var det minste tjukk. Hun var pen også. Hun hadde
kobberrødt hår som flammet som ild når lyset falt riktig, snille øyne og en
stor, fyldig munn. Hun klarte ikke å beholde smilet, og så fort vekk mens hun
svelget.
– Tala ikkje slik åt ho Unni, Bjørn, sa Synnøve strengt. – Kan du
ikkje ga vekk no?
Bjørn var fornøyd. Med en skoggerlatter som ga gjenklang
fra veggen på stavkirken, gikk han tilbake til sine egne.
Synnøve så på
venninnen. – Bry deg ikkje om 'ta, Unni. Bjørn e så dum at det ryk tå'n.
–
Jau, det e'n. Men ka he eg gjort'n?
– Det hjelpe ikkje om du e snill mot
slike, Unni. Dem e stygg lell.
– Sant, det.
– Og når han e nére dyr, så
e'n mesta styggar mot dem enn sjøl stordrengen på Storset.
– Eg he da haurt
det.
Unni bøyde seg og plukket en smørblomst, som hun satte mot haken. Hun
fikk et varmgult gjenskinn på huden. – Ser du, Synnøve? Eg he íte for mykjy
smør.
Synnøve nappet til seg blomsten og satte den mot sin egen hake. – Eg
òg. Enda det ikkje e lett å sjå det, så radmager som eg e.
Og det var sant.
Synnøve syntes hun var altfor tynn. Alt på henne var lite eller magert, syntes
hun. Om en måneds tid ville hun fylle seksten vintre og kunne snart regnes som
kvinne. Men hun hadde ikke mye av det som fikk en kvinne til å se ut som en
kvinne, syntes hun. Brystene hennes var altfor små. Ingenting sammenlignet med
Unnis runde, innbydende former. Hun hadde for lite av alt slikt som fikk guttene
til å ta en ekstra kikk.
– Hør! utbrøt Unni.
– Ka? E det klokkarn som
kalla oss innatt?
– Men tia still og hør, da, utbrøt Unni ivrig.
Synnøve
lyttet. Hun hørte noen fjerne, tynne pipetoner. Nei, det var en melodi, en
innsmigrende vakker melodi. Det var bare så vidt hun hørte den, og de støyende
guttene og skravlende jentene hørte ikke noe der de sto.
Spillemannen befant
seg bak kirken. Hun visste straks hvem det var.
– Jø, så fint, hvisket Unni
henrykt. – Det e han Bent. Han syng fint òg.
– Det veit eg, utbrøt Synnøve.
– Vi går og høre på'n!
Motviljen stakk Synnøve, brått og fort. Hun ville
ikke snakke med Røysa-gutten. Ville ikke oppleve at han smilte til henne, men at
blikket hans gled unna fordi hun ikke var noe å se på. Kanskje han likte Unni
bedre, tenkte hun. Hun var jo så vakker at voksne karfolks øyne hang ved henne,
når de trodde seg usett.
– Komma no, Unni! ropte ei jente og vinket. – Eg
vil tala med deg om nåkkå, eg.
Unni ble urolig. – Å, ho Randi he litt
sladder. Vil du høre?
– Nei. Du får fortel det åt meg ettepå.
Hun var
alene igjen. Med ett hørte hun ikke fuglesangen, bruset fra bekken, lyden av
vinden som fikk aspeløvet til å skjelve. Hun hørte bare den myke, innsmigrende
melodien. Lokketoner! Deilig musikk kunne lokke jenter inn i berget, hadde hun
hørt. Men her var ikke noe berg. Sitt der du er, Synnøve, sa hun til seg selv.
Du trenger ikke å gi Røysa-gutten anledning til å le hånlig av deg.
Men ett
var hva hun tenkte. Noe annet hva hele kroppen hennes ville. Og den tok
styringen da hun tuslet over mosen mot baksiden av Røen kirke.
Bent satt
like ved en nyoppkastet grav. Han lente seg mot muren mens han la munnstykket på
seljefløyten mot leppene. Han hadde blikket vendt i den retningen
prestegårdsbakken lå.
Et drømmende blikk. Å ja, han hadde vel sine lengsler,
Bent også.
En svak bris rusket i det varmgule håret hans. Skjorteermene var
brettet opp til albuene, og de sterke fingrene lekte med hullene i fløyten.
Hun sto og så på ham, med hendene samlet foran forkleet. Hvorfor hadde hun
gått hit? Selv om hun alltid hadde visst om Bent, hadde de ikke vekslet mange
ord. Jenter pratet ikke med gutter, med mindre de var granner eller nærslektet.
En fikk vise folkeskikk.
Hun lyttet til melodien og kjente den igjen: en
søt, innsmigrende låt som hun ofte hadde hørt sunget. Og så god han var! At han
fikk slike rene toner ut av denne fløyten som han sikkert hadde laget selv! Var
han klar over henne? Med ett var hun sikker på at han var det. Hun smilte
forsiktig.
Han tok fløyten fra munnen og så undrende på henne. – E du her,
Synnøve?
– Det vart så drygt med Storset-drengen. Allveg ska'n sei nåkkå
toskåt! Gud skje takk, tenkte hun, at et godt svar la seg på leppene hennes.
Han smilte avventende. – Ja, ja. Han e no slik som han e.
– Jø, kor fint
du spella, Bent!
– Ho ha tørka ut, den sist fløytå mi. Men 'ne he eg vårre
heldigar med.
– Du va dyktig med trusartikkeln. Du kunna alt, du.
Han
smilte, et godt smil. – Bli'n ikkje konfirmert, så får'n ikkje gift seg hell.
Hun lo. – Tenkje du på 'di, du?
– Nei. Eg treng no ikkje å gift meg
berre fordi om eg he lov te di. Du va dyktig, du òg.
– Ka?
– Ja, orda
din kom på rams, dem. Kålles he di det, di folkja nedmed fjorden? Di
Sandmo-folket?
– Bra nau, det. Hun sto og trippet rastløst, for nå hørte hun
at klokkeren ropte ut fra kirkedøren at de skulle komme inn igjen. – Jø, sa hun
fort. – Vi må spring inn. Vesst presten enno e der og står og lura, så sjer'n
kem som kjem seint.
Bent reiste seg og banket litt rusk og jord av
buksebaken. – Gødt at du like trillån min, Synnøve. Men det e best du går først,
så vi ikkje går inn i lag.
Hun nikket, svelget. Fornuftige ord. Det skulle
grenseløst lite til før grendeungdommene ga seg til å hauke og le og si at den
og den "sprang ette" den og den. Hun småløp tilbake til kirketrappen og var den
siste inn – bak gruppen med gutter. I øyekroken kikket hun etter Bent, om han
kom tett bak henne. Men han var lur. Han hadde tatt en dyktig omvei og dukket
opp fra østenden av stavkirken – ved døren inn til sakristiet.
Hun fant
plassen sin ved siden av trinne Malene. Hun bøyde seg mot Synnøve og snakket
lavt inn i øret hennes. – Såg du'n Bent, at han satt og spella?
– Jau. Eg
såg'n da. Men det va ikkje derfor eg sprang attom kjerkå, sa Synnøve og hørte
selv at stemmen hennes var litt avvisende. – Eg tala ikkje med'n.
Den trinne
jenta trakk pusten og fikk en egen varme i blikket. – Åh. Vesst det he vårre
meg, så ha eg hatt lyst te å tala med'n, ja.
Heldigvis merket ingen at
Synnøve bråhetnet over sine egne ord. Som om det var farlig at hun sa noen
hverdagslige ord til en sambygding?
