Sin mors datter (Heftet)

Serie: Nye horisonter 6

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Nye horisonter
Serienummer: 6
ISBN/EAN: 9788202401887
Kategori: Romanserier
Omtale Sin mors datter

 Linnea nages av dårlig samvittighet over å ha forlatt faren og brødrene, og hun er flere ganger på nippet til å snu og ro hjemover igjen. Hun veksler mellom tvil og hellig overbevisning, men drømmen om en bedre fremtid seirer til slutt.

– Kunne du tenke deg å ta deg en huspost? Mannen så spørrende på henne.
    – Ja … Ja, selvfølgelig, svarte Linnea overrasket.
I neste øyeblikk ble hun betenkt. Antydet den fremmede mannen at hun kunne begynne å arbeide som hushjelp for ham? Det ville hun ikke. Ikke for en enslig mann. Det tok seg ikke ut, dessuten visste hun ikke hva slags mann han var. Han hadde riktignok pene klær og virket både dannet og hyggelig, men … Nei, tenkte hun, det torde hun ikke.


UTDRAG FRA BOKEN:
Linnea brukte det hun hadde av krefter på å ro innover fjorden mot Nesna. Hun hadde lært å ro som jentunge, så det var ikke teknikken det skortet på. Det som hemmet henne og gjorde at hun måtte hvile på årene, var rett og slett mangelen på styrke i armene. Så langt som fra Holmsjø til Nesna hadde hun aldri rodd før, og nå merket hun at hun måtte ta pauser stadig oftere fordi det verket i armene og skuldrene. Innimellom måtte hun også stanse fordi nye gråteanfall overfalt henne med en voldsomhet som hun aldri før hadde opplevd. Hun kunne ikke fatte at moren hadde dødd fra dem. Moren, som alltid hadde vært en solid støtte i familien. Et fundament som nå hadde rast sammen og fått både hennes egen, farens og brødrenes verden til å falle i grus. Kanskje gjorde det ekstra vondt fordi moren hadde vært den eneste som forsto hennes utferdstrang og støttet opp om fremtidsdrømmene hennes. Den eneste som sto ved hennes side og som fikk skyldfølelsen og den dårlige samvittigheten til å smuldre vekk da hun holdt fast ved at hun ville fullføre skolegangen og gå sine egne veier.
 Den dårlige samvittigheten, som ikke bare fulgte i kjølvannet av robåten innover fjorden, men som lå som en tung presenning over både henne og båten, den ville hun ikke slippe unna, hun var klar over det. Å la faren og brødrene bli igjen alene på Holmsjø, der de nå måtte klare seg selv, sved som et åpent sår der hun satt og så hjemstedet forsvinne i synsranden mens andre, fremmede gårdsbruk, båtnaust og fjell og knauser gled forbi inne ved land. Det var som om det store sviket mot dem hamret mot bevisstheten hennes om og om igjen og gjorde at hun flere ganger var på nippet til å snu og ro hjemover igjen. Gi opp drømmene om fremtiden og leve videre, uten skyldfølelse og med god samvittighet. Men videre …? Hvor var videre dersom hun gjorde det?
 Dessuten, ville det ikke være et svik, det og? Et svik mot seg selv. Hun hadde et liv å leve, hun også. Faren hadde ingen rett til å kreve at hun ga det opp.
 Tankene malte rundt i hodet hennes som loddene i en tombolatønne, men hele tiden, uansett hvor sterkt samvittigheten naget henne, visste hun med seg selv at hun ikke kom til å snu. Skolegangen måtte hun gi opp, det hadde hun innsett. Men livet måtte vel kunne by på en lykkelig fremtid, selv om hun ikke hadde eksamenspapirer fra realskolen å vise frem. Moren hadde ofte snakket om at det var skjebnen som hadde ført henne til Krogmovika, til faren. Hvis det nå var slik at det fantes en skjebne som på forhånd hadde bestemt hvilke veier som skulle føre inn i fremtiden, så tvilte hun på at denne skjebnen strøk henne fra kartet sitt bare fordi hun ikke hadde nok skolegang!
 Men å overlate fremtiden til skjebnen, syntes å være et risikospill. Hun visste ikke helt om hun kunne stole på hvor enig Han var i hennes valg – hvis det nå var Vår Herre som bestemte. Nå hadde hun tatt avgjørelsene på egen hånd. Kanskje var det ikke det skjebnen ville, og hva da? Ville det gå henne galt?
 Linnea vekslet mellom tvil og hellig overbevisning, mens hun lot den vesle robåten pløye den speilblanke havflaten og etterlate myke folder i den blanke silken som strakte seg mot horisonten. En horisont hun hadde vent seg til å se hver gang hun vendte blikket ut mot havet. En horisont som var brutt av holmer og skjær og vakre øyer med høye fjell og tinder. Nå visste hun ingenting om hvordan hennes nye horisont ville se ut. Hvor hun ville havne.
Når hun hadde vært med faren til Nesna, hadde de alltid dratt med sjarken eller den åpne motorbåten. Da hadde ikke turen inn til det lille handelsstedet virket så lang. De hadde aldri rodd denne strekningen, så nå først skjønte hun at avstanden var lengre enn hun hadde trodd. Men det passet henne bra. Hun ville ikke komme for tidlig til kai.
I en årrekke hadde de kunnet se Hurtigruten passere mellom øyene på vei inn til Nesna, både på sør- og nordtur. Linnea kjente godt til seilingstidene, som var temmelig presise hvis ikke uvær forsinket båtene. Hun visste derfor nøyaktig når sørgående hurtigrute skulle gå fra Nesna. Hun hadde derfor grunnet litt på hvor hun skulle gjøre av seg de timene hun gikk og ventet på avgangen. Helst ville hun gå i dekning et eller annet sted, slik at hun ikke ble sett av for mange før hun gikk om bord. Derfor passet det bra at hun antagelig ikke ville nå frem til Nesna før det nærmet seg avgangstid for Hurtigruten. Men først måtte hun innom posthuset og ta ut de pengene hun hadde stående på bok. Det var ingen formue, og hun hadde ingen anelse om hva en billett sørover til Trondheim ville koste. Men skulle det vise seg at den kostet mer enn hun hadde, måtte hun kjøpe en billett som tok henne med så langt sørover hun kunne komme. Så fikk hun finne andre måter å komme seg videre på etter det.
          Hun dro inn årene da verkingen i overarmene ble for ille, så ble hun igjen sittende med sorgen over moren og den vonde uvissheten for fremtiden som en gnagende smerte under brystbeinet.
 
Solen var begynt å stige på himmelen i øst da hun grep til årene igjen og fortsatte med lange, smertefulle åretak inn mot Nesna. Hun skjønte fort at hun ikke ville klare å komme seg ubemerket i land, slik hun hadde håpet. Folk der inne ville ha kommet seg ut av sengene, mange av dem også ut av husene, innen hun rakk å komme frem.
De som hadde sett henne der før, sammen med faren, og som visste hvor hun hørte hjemme, ville nok undre seg over at hun kom roende alene. Det var litt dumt, tenkte hun, for faren ville utvilsomt dra innover fjorden med sjarken så snart han våknet og så at robåten var borte. Han ville helt sikkert forstå at hun hadde lagt veien til Nesna, for hvor skulle hun ellers ha tatt veien? Å ro helt til Sandnessjøen, var ikke å tenke på. Det ville hun aldri klart. Og å dra til Lovund eller Træna førte henne ikke videre ut i verden. Begge stedene var endepunkter, i hvert fall for småbåter. Kanskje ville han tro at hun hadde tatt lokalbåten videre til Mo, for å trosse alle forbud og prøve å få fullført skolegangen der inne. Og det måtte han bare tro. Men nå skulle hun reise i motsatt retning, og da var det en fordel om ingen så at hun gikk om bord i sørgående hurtigrute. Kanskje ville faren da sette kursen sørover mot Sandnessjøen, som var Hurtigrutens første stopp på sørtur, men han ville aldri klare å ta dem igjen. Så fort kunne ikke sjarken hans gå.
– Kjære Gud, la meg komme meg bort herfra før far rekker å nå meg igjen, mumlet hun og tok litt kraftigere i for å få større fart på båten. Hvis hun ikke rakk det, og hvis faren tryglet henne om å bli, ville hun nok ikke orke å reise fra ham.

Til toppen

Andre utgaver

Sin mors datter
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Ellinor Rafaelsen:

Bøker i serien