«Nå kommer hun tilbake! Bestyrerinnen! Og hun har med seg henne.»

«Hva?»

Begge to hastet bort til vinduet. Den misbilligende tonen i Kikkis stemme rimte med hennes egne følelser for kvinnen som toget ved siden av bestyrerinnen oppover alleen, at hun knapt tenkte over det.

«Hva gjør hun her?»

«Det må jo bety at Arnesen ikke var på besøk hos forloveden sin likevel,» kom det fra Kikki.

Nina merket seg at hun lød håpefull. Var det pikenes nysgjerrighet overfor pedellen som var årsaken til denne voldsomme interessen, eller var det noe annet på ferde? Hun ville spørre Kikki hvorfor hun var så opptatt av Arnesens ve og vel, men fikk seg ikke til det. Kanskje fikk hun spørsmålet i retur, og hun voktet seg vel for å tiltrekke seg den typen oppmerksomhet. Pikene, og særlig Kikki Werp, var skarpe. De kunne altfor lett komme til å legge to og to sammen.

«Jeg går ut og hører hva som er på ferde,» sa Nina lett.

«Jeg blir med.»

Frøken Schreiners blikk ble smalere da hun fikk øye på dem. Det var særlig Kikki hun så ut til å være mindre begeistret for. Øyeblikket minnet henne om noe. Hun hadde vært sammen med Kikki første gang Lilja Schreiner dukket opp på skolen. Da hadde Kikki båret på en koffert, og vært på vei til å snakke med Arnesen. Hun hadde insistert på at Arnesen skulle reparere den, men Nina hadde reagert på at kofferten ikke virket tom. Det var noe som skurret, men hun rakk ikke å fundere mer, for forlovedens fortvilte sukk tok brått all oppmerksomheten.

«Jeg føler meg helt sikker på at noe ikke er som det skal være. Jeg tror noe må ha tilstøtt ham.»

«Hvorfor er De så sikker på det?» Nina kunne ikke hjelpe for at hun lød litt spiss. Hun kunne slett ikke se hva som var så fascinerende med dette kvinnemennesket. Hun var både aldrende og dåraktig. Og så den tilgjorte dukkestemmen! Hvordan skulle et menneske holde ut den stemmen dag ut og dag inn? Ikke rart at hun nærmet seg førr og fremdeles var ugift.

«Det er ingen som er så pliktoppfyllende og trofast som Håvard,» insisterte frøken Schreiner. «Han ville aldri ha forduftet på dette viset uten at å si ifra til noen. Åh, jeg skulle aldri ha hørt på Dem. Vi skulle bare gått strake veien til lensmannen.»

«Ta det nå litt med ro, unge dame,» sa bestyrerinnen, og Nina frydet seg over irritasjonen i stemmen hennes. «Aller først må vi jo undersøke i Hønsehuset. Lensmannen hadde bare sett dumt på oss om vi kom farende dit uten engang å være sikker på om mannen virkelig er borte.»

De fortsatte i samlet flokk mot Hønsehuset. Frøken Schreiner fortsatte å skravle ustanselig. «Håvard kom innom hos meg i går for å fikse et par ting i huset, deretter tok vi en spasertur.» Hun tidde brått. «Nå kom jeg til å tenke på noe. Han ble forresten helt merkelig på den turen. Ville plutselig bare hjem, og skyldte på et eller annet som hastet så voldsomt. Jeg så jo at det var noe annet som plaget ham, men jeg greide ikke å få stanset ham eller få ham til å fortelle hva det var. Å nei! Nå er jeg i alle fall helt sikker på at det har hendt noe.»

«Møtte dere noen på denne spaserturen?» spurte bestyrerinnen med rynket panne.

«Ingen andre enn doktor Mortensen. Deres mann,» la hun til, og lot blikket gli over Nina på en slik måte at hun forsto at Arvid hadde avslørt tilstanden hennes for frøken Schreiner og Arnesen. Det gikk kaldt nedover ryggen hennes. Hva mer hadde han sagt?

«Vel, som sagt foreslår jeg at vi tar oss inn til ham. Jeg har forsøkt å banke på uten hell, og gardinene er trukket for. Selv om hytta naturligvis en skolens eiendom, er den pedellens private bolig så lenge han er i sitt virke, og jeg vil nødig krenke privatlivets fred. Men dersom De, som Arnesens forlovede, samtykker og bivåner det hele, skulle jeg tro at det må være i orden.

«Ja ja, selvsagt,» sa frøken Schreiner og rev i døren. «Den er låst.»

«Jeg har nøklene her,» sa bestyrerinnen og fant frem det store knippet hun alltid bar under forkleet. «La meg bare finne den riktige.»

Frøken Schreiner bøyde seg mot dørsprekken. «Håvard! Håvard, er du der inne?»

Nina kjente irritasjonen og sjalusien stige igjen. Hun hatet at denne kvinnen kalte ham for Håvard. Hun hatet at det bare var hun som tilsynelatende hadde lov til å være åpenlyst urolig. Nina vekslet et blikk med Kikki, og la merke til at det var en liten tåre i øyekroken som piken raskt tørket bort.

Nina stusset. Var piken bare lettrørt, med tanke på alt hun tidligere hadde opplevd i livet, eller lå det noe mer bak oppførselen hennes? Arvids antydninger om at Arnesen hadde vært litt for tett på enkelte av elevene, seilte frem i bevisstheten. Hun hadde tatt det for hevngjerrig prat, men kunne det likevel være sant? Hadde Arnesen vært så full av hemmeligheter? Hadde han sjonglert mellom ikke bare to, men flere damebekjentskaper?

Hun kastet et irritert blikk mot bestyrerinnen? Kunne hun ikke bare finne den forbannede nøkkelen? Nå kjente hun selv hvordan hjertet var helt oppe i halsen. Uroen skyldtes en helt ny tanke som hadde dukket opp, nemlig frykten for at Arvid kunne ha en finger med i spillet. Han hadde blitt så rasende som hun aldri hadde sett ham før da hun var dum nok til å avsløre at det var Arnesen hun hadde hatt et sidesprang med.

Kunne Arvid ha gjort Arnesen noe? Eller skremt Arnesen til gjøre noe mot seg selv?

Hadde han selv trukket for gardinene og låst seg inne i hytta? For å flykte fra alle problemene sine ... Herregud. Nå kjente hun selv hvordan tårene begynte å presse på. Arvid kunne være skremmende når han la den siden til. Og han hadde hele Lillevik på sin side. Han kunne ha truet med å ødelegge virksomheten til foreldrene i Oslo eller ...

«Skynd deg nå!» glapp det ut av henne.

«Bevares!» sa bestyrerinnen. «Jeg tror sannelig dere hisser hverandre opp med skremsel og forferdelse. Så, nå er jeg sikker på at vi finner den godeste pedellen i sin skjønneste søvn. Han har vel gått på fylla.»

«Det ville han aldri ha gjort!» pep Lilja Schreiner indignert.

Bare det er så vel ... tenkte Nina. De skrekkeligste bilder rullet over netthinnen. Bare han ikke hadde ... Hun la den ene armen beskyttende over magen og ga blaffen i om Kikki fikk det med seg. Kjære Gud, la ham ikke være død, ba hun lydløst. Jeg elsker ham. Det er ham jeg vil ha!

Sannheten sto plutselig klokkeklar for henne. Det var Arnesen som var den riktige. Det skulle bli de to, uansett hvordan veien ble til. Hun var klar til å kjempe for ham med nebb og klør.

Bare det ikke var for sent ...

Til toppen