Karen Sofie hadde født to ganger før, men likevel var frykten sterk denne gangen. Enda var det en måned til hun hadde regnet med å nedkomme. Hun hadde fulgt alle Cliftons råd. Hun hadde tatt det med ro, så meget det var mulig med alle pasientene som hele tiden skulle pleies ved godset. Hun kunne ikke legge det arbeidet helt fra seg. De trengte henne. Men hun hadde forsøkt å være flink, for hun ville ikke risikere å miste barnet.

Da riene begynte å melde seg, hadde hun tenkt at de var falske enda en gang. Hun hadde bitt tennene sammen og latt som ikke noe, men Agnes hadde gjennomskuet henne. Og Karen Sofie merket at det var annerledes nå. Det var ikke som da de var i London, nå trodde hun at ungen ville komme.

– Du er helt sikker? Verner så rolig på henne, men stemmen avslørte at det rolige blikket bare var en fasade.

Karen Sofie nikket. Hun forsøkte å beholde roen overfor ektemannen. Hvis hun viste hva hun kjente innerst inne, kunne han fort bli engstelig.

– Men er det ikke for tidlig?

– Det kan gå fint likevel. Clifton vil ta vare på meg. Vi befinner oss praktisk talt på et hospital, smilte Karen Sofie.

Verner gikk frem og tilbake på gulvet i salongen. Minen i fjeset avslørte synlig engstelse. Karen Sofie gikk bort til ham og la en hånd på armen hans. – Jeg føler på meg at dette vil gå bra, sa hun. Lettelsen i Verners blikk gjorde den hvite løgnen verdt det.

Da Clifton var ferdig med en operasjon, kom han for å se til Karen Sofie. Han var enig i at riene tydet på at fødselen var i gang. – Du bør gå til sengs.

Karen Sofie protesterte ikke. Hun visste at Clifton hadde rett. Hun måtte forsøke å finne roen inni seg til det som kom. Det var den roen som ville ta henne gjennom det som ventet. Det var en ting å være rolig når hun behandlet pasienter med store skader, pasienter som var avhengige av hennes ro. Det var noe helt annet å stå overfor noe så personlig som egen fødsel.

– Hva om det fortsatt er for tidlig?

– Jeg ville vanligvis anbefalt at du reiste til et hospital i London, hvor de har egne fødeavdelinger. Men jeg er ikke sikker på om du vil rekke frem. Hvis barnet fødes ute i januarkulden, kan det bli kritisk, understreket Clifton.

Karen Sofie var enig. Hvis et barn ble født for tidlig, var det svært viktig at man sørget for at barnet hadde en god temperatur. Det kunne være forskjellen på liv og død. Den gangen Bjørg fødte ute i et skjul i kulden, hadde de vært heldige. Det kunne fort ha gått galt. Det var den hendelsen som hadde ført til at Karen Sofie valgte den utdannelsen hun tok.

– Vi burde hatt en inkubator her, da forsterker vi barnets sjanse til å klare seg, sa Clifton.

Nok en gang kjente Karen Sofie et stikk i hjertet. – Går det an å skaffe det? Hun klamret seg til dette håpet. Dersom hun faktisk hadde regnet riktig, slik hun pleide, og ungen ikke skulle komme før om en måned, kunne en inkubator være livsviktig for barnet. Karen Sofie trengte ikke å tenke langt tilbake i historien for å finne en tid da for tidlig fødte barn sjelden overlevde. Man hadde gjort forsøk på å svøpe dem i ull fra topp til tå. Legge varme flasker i vuggene, og tilføre vuggene høye bein slik at barnet lå høyt, og dermed nærmere varmen som samlet seg oppunder taket av værelset.

– Det vil i så fall koste meget.

– Ruben og jeg betaler den summen en slik inkubator koster, kom det kontant fra Agnes. Hun la til: – Det skal ikke stå på pengene. Karen Sofies barn må overleve.

– Så telefonerer jeg til et hospital og hører om det finnes en ledig inkubator, sa Clifton, og forsvant ut av værelset.

Agnes grep hånden til Karen Sofie. Kristiane sto på den andre siden. Karen Sofie kjente hvor fint det var at kvinnene var der. Clifton var dyktig, men det var noe med fellesskapet med andre som også hadde født og visste hva hun sto overfor.

Til toppen