Før hun rakk å tenke noe mer, hørte hun noen komme ute i gangen, og en lett banking på døren. Det var Hjørdis. Anna var lettet, det var deilig å se venninnen, så fikk hun annet å tenke på. – Jeg tenkte kanskje du var hjemme igjen, sa Hjørdis. – Jeg fulgte August på toget. Så har jeg ikke fått ro på meg etterpå. Anna kunne se at venninnen var bekymret. Det var noe som ikke var som det skulle. – Sett deg ned, vil du ha kaffe? – Kanskje en halv kopp. Hjørdis skjelte mot Bessfar, som hadde tatt opp igjen tollekniven og ljåorvet. Han satt tilsynelatende i egne tanker, men Anna visste at han fulgte godt med på det som ble sagt. Hun skjenket kaffe til Hjørdis og fylte samtidig på både til Bessfar og seg selv. De forsøkte å holde samtalen i gang, men det gikk tregt. Da kaffekoppene var tomme, sa Anna at hun måtte en sving til fjøset for å se til sauene. – Jeg blir med, sa Hjørdis. De var knapt kommet ut på tunet, før Hjørdis grep Anna hardt i armen. – Det er noe jeg må snakke med deg om, Anna Hjørdis holdt henne så hardt at det gjorde vondt. – Au, du trenger da ikke klype meg for det! – Unnskyld, jeg bare … – Hva er det, Hjørdis? Fortell, hva er det som står på? Selv om det var blitt kveld, hadde solen ennå ikke gått ned. Nå som de nesten var i juni, var kveldene lange og lyse. Hun kunne se at det var noe som virkelig tynget venninnen. Sjelden eller aldri hadde hun sett henne så engstelig. Det flakset til i magen, og hun kjente seg kvalm. – Hva er det, Hjørdis, gjentok hun. Hjørdis så seg rundt, som for å forsikre seg om at de virkelig var alene på tunet, at det ikke var andre der som kunne høre det som ble sagt. Tunet var tomt, likevel senket Hjørdis stemmen, mens hun fremdeles holdt henne fast i armen.

Til toppen