Presten fortonte seg som en diffus skygge foran Yngvil. Et mylder av tanker surret i bakhodet, løse tråder hun prøvde å gripe fatt i, men de slynget seg i hverandre og var håpløse å sortere. – På … påsatt? Det var et ekko av prestens siste ord. Sløvt løftet hun hodet og møtte den geistliges blikk.

Presten så forvirret ut. Blekheten krøp oppover kinnene hans, han trakk pusten dypt og langsomt fikk han den naturlige ansiktsfargen tilbake. – Vil det si at … at De ikke visste, frøken Brandsæther?

Yngvil nikket.

– Da må De tilgi meg. Jeg tok det for gitt at De hadde hørt historien mange ganger. Det var jo Deres besteforeldre det handlet om, og … Jeg beklager virkelig, gjentok han beskjemmet. Fort trakk han ut stolen for henne igjen, og Yngvil dumpet ned på den.

Yngvil støttet albuene på skrivebordet hans og begravde fingrene i hårfakset. Hun var dypt sjokkert over avsløringen, men fikk fattet seg såpass at hun husket at slik skulle ingen dannet kvinne sitte. Hun lente seg bakover, la hendene i fanget og ranket ryggen. – Jeg visste ingenting, herr Vad-Flatebø, og det forundrer meg at ingen har fortalt meg det før.

Var det et spørsmål? Var det en konstatering? Eller en taus bønn om at han skulle fortelle henne mer? Yngvil ante ikke, men nå var det opp til ham om han ville utdype.

Saktmodig tuslet presten bort til det lille, buede vinduet som vendte ut mot tunet. Morgensolen kastet et skarpt lys over det markerte, furete ansiktet. – Deres far yndet å snakke om det som interesserte ham – om forenkling av tungvinte redskaper, hvorvidt det lønte seg å la jorden ligge brakk eller så annet kornslag der. Med andre ord: Han likte å snakke om alt som hadde med det nytenkende og praktiske å gjøre, men ble innesluttet når jeg pirket borti det han fant ubehagelig. Han vernet om hemmelighetene sine, men likevel: Han var stolt av slekten sin, og jeg trodde frøken Agnete og De kjente forfedrenes livshistorie godt. Brannen der Martin og Birgitte mistet livet, var selvsagt tragisk. Din far tok tapet av foreldrene svært tungt, men hvorfor var han så taus om det overfor Dem? Han ble aldri mistenkt for å være brannstifteren!

– Kanskje det var sorgen som gjorde ham så taus? Yngvil følte ingen lettelse over å få vite at faren var uskyldig. Det hadde hun vært overbevist om. – Ble noen pågrepet?

Til toppen