Hun vekslet blikk med August. Han hadde reist seg, lagt hånden mot Elisabeths rygg og hvisket noe i øret hennes. Så gikk de mot døren. 
 Hun antok at han hadde tenkt å fortelle Elisabeth om giftermålet. Victoria skalv på hendene da August snudde seg og så på henne. Blikket var fast og rolig. 
– Victoria, sa han. – Kan du følge oss opp? Vi må tale sammen. 
 Hun så i øynene hans at antakelsene hennes hadde vært rett. Blodet suste i hodet. Raskt unnskyldte hun seg overfor tanten, så skyndte hun seg ut av stuen. Det var omtenksomt av August å fortelle det til datteren før de andre fikk vite det. 
 August og Elisabeth hadde begynt på trappen da Victoria kom ut i gangen. Hun ble stående et øyeblikk for å samle mot, så fulgte hun etter dem. Lot hånden gli langs gelenderet før hun festet fingrene omkring det og støttet seg det det siste stykket opp.
 Tankene raste gjennom hodet hennes da hun sto oppe i gangen. Hun grudde seg til samtalen med Elisabeth. Ville hun miste venninnen sin nå? Ville Elisabeth bli såret og sint fordi hun ikke hadde fortalt noe om følelsene hun hadde for faren hennes? 
 Hun trakk pusten dypt og rettet ryggen, så fortsatte hun mot gjesteværelset som Elisabeth var blitt tildelt. Døren sto fortsatt åpen, og rett innenfor kunne hun skimte Elisabeths reiseveske. Tausene hadde ikke rukket å pakke den ut ennå. 
– Kom inn, Victoria, sa August.
 Hun trådte over terskelen. Elisabeth smilte varmt til henne. Der og da slo det henne hvor lik Elisabeth var sin far. De hadde det samme åpne og imøtekommende blikket og det samme smilet. 
 August nikket mot sengen hvor han og Elisabeth satt. Victoria så forsiktig på Elisabeth. Hvordan ville hun reagere? Hva ville hun si?
 Hun la hånden mot magen og forsøkte å gå rolig. Det var ikke lett å møte Elisabeths troskyldige blikk. Hun var redd det ville endre seg når August hadde sagt det han ville fortelle. 
 – Det dufter deilig av mat, begynte Elisabeth. – Jeg kjenner at jeg er sulten. Jeg har ikke spist siden i morges.
 – Det blir stek, sa Victoria. Hun satte seg ved siden av August, slik at han ble sittende mellom dem. Det føltes mest riktig.
 – Jeg elsker stek, smilte Elisabeth. – Og tausene her på Alvestad lager alltid så god saus. Jeg har tenkt på den under togturen. Din tante talte også om den. Hun og din onkel så også frem mot visitten. 
 – Jeg er glad for å se deg igjen, presset Victoria frem. Hun kjente seg brått tom for ord, og blikket hennes søkte mot August. Ba ham taust om å få det hele overstått. Hun orket ikke ventingen lenger. 
 – Hva er det dere vil tale med meg om? sa Elisabeth forsiktig. – Jeg merker på Victoria at noe står på, og du hadde sikkert en grunn til å be oss bli med opp hit, far. Jeg håper ikke det har hendt noe alvorlig? Røsten hennes dirret. 
 – Det er riktig at Victoria og jeg må tale med deg om noe, sa August. Han grep datterens hender og holdt blikket hennes fast. – Det var en årsak til at jeg ville at du skulle komme hit til Alvestad. En årsak til at også Victorias tante og onkel er bedt. 
 Elisabeth så på faren, men hun sa ikke noe. Dannet som hun var, ventet hun til han var ferdig med å snakke. 
 – Jeg vil at du skal vite, Elisabeth, at ikke noe av det jeg beretter for deg vil endre på forholdet mellom oss. Du er fortsatt min elskede datter, og ingenting kan komme i veien for det. 
 Victoria la merke til forundringen som glimtet til i øynene til Elisabeth. Hun kjente hvordan det vred seg i hennes egen mage. Nok en gang ønsket hun bare at August skulle få det overstått. 
 – Jeg vet at du setter stor pris på Victoria, og at du trives med å ha henne boende hos oss. Jeg har også satt pris på det, og Victoria og jeg har blitt glade i hverandre. Jeg har derfor bedt om hennes hånd, og det vil lyses for oss i kirken i morgen, sa August. 
 Elisabeth trakk til seg hånden med det samme ordene var sagt.

Til toppen