Julie stivnet helt. Det føltes som om alt stoppet opp rundt henne. Som når det oppsto en feil under en filmfremvisning og bildene ble stående som om de frøs til. Sjokket varte bare noen sekunder, så snudde hun brått om og ville styrte tilbake. Ut til passkontrollen og innsjekkingsskrankene. Bort til Linda, som ennå ikke hadde kommet seg gjennom kontrollen med Maria. Det så ut som det hadde oppstått et problem, men Julie kunne se at Linda smilte vennlig til passkontrolløren, så kanskje var ikke problemet så veldig alvorlig.
Hun rakk ikke å ta et eneste skritt tilbake før Margaret grep tak i den ene armen hennes og holdt henne i et jerngrep.
– Du må fortsette. Du må ikke gå tilbake! sa hun lavt, men med tydelig alvor i stemmen.
– Men Tonio ... er der ute ... Jeg så ham ... Julies stemme skalv så det var så vidt hun klarte å snakke. – Han ... og politiet ...
– Ja, jeg så dem ... svarte Margaret sammenbitt. – Men du må ikke nærme deg dem ... Linda er straks på vei inn i flyet ... Og vi er klare for avgang ... du må ikke ødelegge ...
Mens de snakket, hastet de videre mot utgangen der flyet sto like utenfor. Flytrappen var ute, og døren sto åpen. Det var bare å skynde seg om bord. Det ville ta under et minutt nå, så var de inne. Men Julie prøvde hele tiden å stritte imot. Hun ville bare snu og løpe tilbake. Tilbake til ungen sin. Margaret måtte trekke henne med seg med makt.
Pilotene var allerede på plass inne i cockpiten, og Margarets kolleger, to andre flyvertinner, hadde vært om bord en god stund allerede, så flyet var klart til å ta imot passasjerene. Jimmy hadde snakket med kapteinen om bord, som han kjente fra før, men ingen andre av crewet hadde kjennskap til at den unge moren og det som så ut som sønnen hennes på bakerste rad, var på flukt, og at de skulle smugles ut av landet.
– Jeg må ut til Maria, protesterte Julie da Margaret trykket henne ned i et sete rett innenfor inngangen. Julie hadde plass lengst bak i flyet, men Margaret mente tydeligvis at det var nødvendig å roe henne ned før de fortsatte bakover langs seteradene. – Hvis Tonio ser henne ... hikstet Julie. Hun følte det som om hun ble kvalt av redsel.
– Ja, hva da? spurte Margaret hardt, men likevel med lav stemme. – Hva skjer da? Hva kan du gjøre?
– Han vil ta henne med seg. Han vil aldri la henne reise. Jeg kan ikke bare reise fra henne.

Til toppen