I det samme hamret det på hoveddøren, og Celia stanset brått.

«Hvem kan det være på denne tiden?» utbrøt Fiona. «Cornelius, du må åpne.»

Celia var allerede kommet til entreen, og låste opp døren. Utenfor sto en mørkkledd mann med usedvanlig blekt ansikt under den svarte luen. De ujevne hårdottene på haken avslørte at han ikke var gamle karen.

«Vær hilset,» sa den unge mannen stakkåndet. «Det er … det var herr Gerhard Piil som … han ville at jeg skulle overbringe et budskap til dere på Alvøen.»

Cornelius Winthers stemme lød bak Celia. «Vær så god, kom innenfor.»

Han dyttet Celia vekk fra døren, slik at den fremmede kunne stige inn.

«Hvem er De?» spurte Fiona og stilte seg bak Cornelius.

Mannen strøk luen av seg og bukket dypt. «Jeg arbeider for herr Gerhard … noe hendte ham og fruen da de var på vei hjem fra Alvøen …» Ordene lot til å stokke seg, og han virket tørr i munnen, for han smattet hele tiden.

«Å, nei!» Fiona slo hånden for munnen.

Celia glippet med øynene. «Hva hendte?»

«Ja? Snakk ut!» brummet Cornelius Winther iltert.

«Vi … det har seg slik at min fetter og jeg hadde vært på Askøen på bededagen, hele dagen, og på grunn av tåken ville vi vente med å ro tilbake til Myren, det er gården vi bor på. Men så ble det svært sent, og vi har selvsagt arbeid i morgen tidlig, og måtte til slutt prøve å ta oss over. Så vi var på vei hjem da vi … vi støtte på tre barkasser …» Han slo forklarende ut med hånden og mistet nesten luen. «En barkasse er en lettbåt … om De ikke vet det …» Han så spørrende på Cornelius.

«Jeg vet vel hva er barkasse er, for fanden!»

«Fortsett, er De snill,» sa Fiona mildt og stilte seg ved siden av papirmesteren.

Den unge mannen snurret luen mellom hendene og skottet opp på Fiona, som om han helst ville overbringe budskapet til henne, og ikke til den arge mannen.

«Barkassene var på vei nordover mot Bergen, og de forsøkte å praie oss. Vi gjorde anskrik, og da ga de opp. Det var som om … som om de ikke ville vekke oppsikt.»

Celia svelget hardt. Det var noe galt her. Noe fryktelig galt.

«Hvilket språk snakket de?» ville papirmesteren vite.

«De ropte noe som vi ikke hørte ordentlig. Men vi forsto ikke språket.»

«Kan de ha vært svenske?» fortsatte Cornelius.

Gutten trakk på skuldrene, men svarte ikke.

«Hollandske, da? Var de hollandske?» foreslo Celia.

«Jeg vet ikke. Beklager. Men det er mer …» Gutten svelget, og øynene var blanke da han igjen flyttet blikket til Cornelius Winther. «Da vi nådde land, fortet vi oss til Mindestrømmen for å fortelle det til herr Gerhard Piil, og han ba oss gå landeveien hit til Alvøen … men jeg sendte min fetter hjem og gikk alene. Herr Piil ville at vi skulle meddele dere at de … de ble beskutt ute på sjøen.»

Celia gispet, og søsteren la hånden over brystet.

«Beskutt?» hvisket Fiona forskrekket. «Ble noen skadet?»

«Nei, men herr Gerhard frykter for doktoren, som de hadde skilt lag med like før. Det kan tenkes at skuddene ble løsnet mot hans båt, mente han.»

En gysning rant nedover Celias rygg. Det var skremmende nyheter. Selv Cornelius Winther så rystet ut, for han måpet mot den unge mannen.

Fiona la armen på Cornelius’ skulder. «Det var det vi hørte! Skuddene!» Hun snudde seg mot Cornelius. «Hva skal vi gjøre? Det må være et fiendtlig skip der ute!»

«Hvem kan ha løsnet skuddene, og hvorfor?» spurte Celia og prøvde å fange den fremmede unge mannens blikk.

Han så ned og trakk på skuldrene.

«Det må ha noe å gjøre med det hollandske skipet som onkel snakket om, det som lå ved Bjorøyhamn, tror du ikke, Cornelius?» En skjelving bølget gjennom Fiona, og hun la armene beskyttende rundt seg selv.

Celia husket Marie Reus’ ord om fiendtlige skip, men hun hadde ikke tatt det alvorlig, for den andre kvinnen hadde spøkt med det. Men hollenderne var ikke Danmark-Norges fiender, så det passet ikke inn.

«Det er umulig å vite,» sa den unge tjenestekaren alvorlig. «Men min herre påpekte at det er et utenlandsk skip i området.»

«Et skip som ikke seilte til Bergen.» Cornelius var tankefull da han satte neven i siden.

Fiona blunket noen ganger og så avventende på papirmesteren. «Hva tenker du på, Cornelius?»

«Nei, ingenting,» sa han fort.

Det ble stille en lang stund. Celia skjønte hva han mente, det gjorde de nok alle sammen. Det var krigstider, og Bergen var en stor by som mange skip seilte til. Ikke bare de lokale handelsborgerne og rederne, men også fremmede som kom fra fjerne steder for å handle med Norges nest største by. Det kunne være utenlandske skip i Vågen nå som svenskene eller engelskmennene ville kapre. Nyheten om flåteranet i København på sensommeren året før hadde rystet alle, og hendelsen hadde svekket tvillingriket. Faren og hans likemenn hadde diskutert hva de kunne gjøre for å unngå en lignende sak i Bergen.

Tenk om det virkelig var fiendtlige skip på den andre siden av leden? Tenk om det lå en hel flåte av svenske eller engelske skip i fjordene og vikene her, og at de hadde planer om å seile til byen ved daggry og kapre skip?

Til toppen