Silja trodde hun hadde klart seg gjennom den grusomme begravelsen uten andre ubehageligheter enn den iboende sorgen som tynte livet ut av henne. Hun hadde vært på vakt siden hun ankom kirken, med en brennende redsel for at Anna Slettmoen og sønnen hennes skulle dukke opp. Sønnen til Eskil. Bastardungen til mannen hennes. Det siste ordet brant hull i vettet hennes. Slike ord brukte hun aldri. Bastardungen. Men nå este det opp i henne som en gjærende bolledeig. Anna Slettmoen sto foran henne som en skremt mus og tagg henne bønnfallende med blikket. Tagg om hva da? Tilgivelse? Hengivenhet? Hun så ut som en skolejente som tagg om å bli bestevenninne med henne. Men Silja var som en istapp. Raseriet vendte hun mot faren. Det var han som hadde kommet trekkende med dette kvinnemennesket fra Rena.
«Hvordan kunne du, far?» glefset hun. Det for noe skremt over den fremmede kvinnen, og hun så forknytt ut. «Det er du som har stelt i stand dette og fått henne hit, hva? Du inviterte dem i begravelsen?» Hun skrek mot faren, høyere enn hun hadde tenkt.
«Nå får du dempe deg, jente. Vi står midt på kirkegården og i glaninga til folk.»
Silja brydde seg ikke. Det raste inni henne av motstridende følelser. «Det bryr jeg meg katta om.»
«Fru Sivertsen, jeg beklager …» begynte Anna Slettmoen forsiktig, men ble avbrutt av Silja.
«Beklager? Hva da? At du lå med mannen min? Min døde ektemann som ligger der borte?» Hun pekte harmdirrende bort på graven, men slapp ikke kvinnen med blikket.
«Herregud, nå hører hele bygda deg. Nå får du roe deg ned. Frøken Slettmoen insisterte på å prate med deg, Silja.»

Til toppen