Dagslyset var i ferd med å forsvinne, men det gjorde ingenting. Mattias evnet å glede seg over alle årstider, og høsten kunne være både vakker og lunefull. I morgen startet skolen igjen etter potetferien, og han skulle hente skjærgårdsungene og skysse dem til Vintervik. Mattias foretrakk i grunnen hverdager, forutsigbare og rytmiske, som fyret der ute i havgapet, eller den taktfaste bankingen fra verftet som kunne høres hver eneste ukedag. Han gikk raskere, økte tempoet for å komme fortere hjem til kveldsmat med nykokt kaffe og brødskiver med smør og syltetøy. Han kjente vinden i ryggen, nøyaktig slik det skulle være en søndag i oktober.
Mattias rundet hjørnet og var på vei mot sin egen inngangsdør, da blikket hans stanset ved skikkelsen som satt på benken utenfor annekset og røykte en sigarett.
«God kveld, Alfred,» hilste han og rynket brynene, for den ellers så livlige leieboeren virket aldeles nedfor og mumlet bare et nesten uforståelig svar tilbake. Mattias tok plass ved siden av ham på benken. «Hva er i veien?»
«Ingenting.»
«Det betyr som regel alt.»
Alfred tok et siste trekk av sigaretten før han slukket den under skosålen.
«Jeg har vært så dum.»
«Vi er vel alle dumme en gang iblant.»
Alfred sukket trøstesløst.
«Men jeg har oppført meg som en grønnskolling av en erkeidiot.»
«Oi sann! Hva har du gjort for å få den betegnelsen?»
«Jeg orker ikke å snakke om det.»
«Da lar du bare være.»
Alfred ristet på hodet. Så begynte han likevel å snakke.

Til toppen