Avsløringer (Heftet)

Serie: Livets lenker 34

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Livets lenker
Serienummer: 34
ISBN/EAN: 9788202479442
Kategori: Romanserier
Omtale Avsløringer

Gudbrandsdalen og Quebec, desember 1859
I Quebec beslutter Thorine at hun vil forlate Hans Martin. Hun kan ikke leve med sårene etter alt som har skjedd.
På Doktorgården blir det stor oppstandelse når Andrine forsvinner. De leter i dagevis, uten resultat. Hildegard legger sin elsk på doktoren. Hun er lykkelig og betror Elen at han har vist henne stjernene. Så en kveld kommer lensmannen på uventet besøk.

I det samme banket det lett på døren. Alles blikk gled mot Martha, som unnskyldte seg med noen hviskende ord om at det var besøk. Inn steg lensmann Skårmo og løpergutten hans. Lensmannen så alvorlig ut og grafset i lommen etter et ark som han trakk opp.
– Jeg har en arrestsordre, sa han og vendte seg mot Hildegard, som bleknet. I døråpningen sto fremdeles Martha. Bak henne tittet Lina frem. – De må bli med meg, frøken Hildegard.

Til toppen

Andre utgaver

Avsløringer
Bokmål Ebok 2015
Avsløringer
Bokmål Nedlastbar lydbok 2017

Flere bøker av Christin Grilstad Prøis:

Utdrag

– Finner du det ikke underlig, Sigmund, at pleiersken fremdeles er her? Elen skottet på Sigmund, som satt oppslukt av avisen. Romjula var til ende. Hverdagen var igjen i gang.

– Da jeg spurte i går om hvor lenge hun kom til å bli, bet hun omtrent hodet av meg.

– Hm, kom det fra Sigmund, som fremdeles hadde øynene på avisen.

– Se her, sa han og pekte på en artikkel der navnet Charles Darwin var skrevet med store bokstaver.

– Mannen skaper furore, det er visstnok noe med en publikasjon om artenes opprinnelse, mumlet han. Han rynket brynene.

– Første opplaget ble utsolgt samme dag som boken kom ut, og nå er andre opplaget utsolgt, kun én måned senere. Den boken skulle jeg gjerne ha lest.

Irritert skjøv Elen avisen unna.

– Du hører jo ikke på meg, freste hun.

– Jeg sier at det er forunderlig. Frøken Dale må da ha noe mer fornuftig å ta seg til enn å pleie en kvinne som ikke trenger pleie.

– Med all respekt, Elen, hvordan kan du vite at Hildegard ikke trenger pleie?

Elen lukket øynene og trakk pusten dypt. Noen ganger irriterte Sigmund henne så hun så rødt.

– Ser det ut som Hildegard trenger pleie? sa hun surt.

– Jeg er da ingen doktor, sa han og så på henne med et undrende blikk.

– Men du kan vel spørre Frederik?

– Jeg har allerede snakket med ham om det. Såret i Hildegards hode er i ferd med å leges. Riktignok stotrer og stammer hun når hun snakker, men kjære vene, hva kan en pleierske utrette for slikt?

– Kanskje det er noe vi ikke vet, smilte han vennlig, og igjen irriterte det henne, for hun visste akkurat hva det skakke lille smilet betydde. Han mente at hun overdrev, men dette var ikke innbilning. Hun undret seg på blikkene de to kvinnene sendte hverandre, iblant stakk de hodene sammen og hvisket og tisket som om de delte mange hemmeligheter.

– Ja, sa hun alvorlig.

– Antagelig er det noe vi ikke vet, og det plager meg.

– Det er visst mye som plager deg, kom det ømt fra mannen hennes, og hun ga ham rett. Svangerskapet tok på. Iblant rammet kvalmen så hardt at eneste utvei var å komme seg i seng. Kreftene strakk ikke til. Hun følte seg sliten.

– Tror du det kan være som med prestekona?

– Hva? Igjen så han forundret opp fra avisen.

– Du vet … Hun lot det henge i lufta, og så spørrende på ham. Like uforstående kikket han tilbake.

– Det som Lars Gøran påsto.

– Du mener … Han lot det også henge.

– Ja.

– Nei, kjære vene. Han så et øyeblikk bestyrtet ut.

– Hun er sykepleierske, Elen!

– Ja, det er i alle fall det de sier.

– Elen, nå fantaserer du.

– Gjør jeg?

– Ja.

– Og hva bygger du det på? Tror du at Hildegard alltid taler sant? Om du ante, Sigmund, hvordan den kvinnen kan lyve, så hadde du ikke …

Han holdt hånden opp, og hun tiet.

– Du har rett i at jeg ikke kjenner Hildegard så godt, sa han lavt mens han gransket Elen.

– Men om du mener at de skjuler noe, så får du spørre dem og ikke sitte her og spekulere.

Hun stønnet innvendig. Sigmund så bare det han ville se, som menn flest.

– Er det noe mer som plager deg?

– Hva? Nei. Hun ristet på hodet, men merket at han gransket henne.

– Hvorfor spør du?

Han trakk på skuldrene og bøyde seg igjen over avisen, men hun hadde da sett den lille tvilen. Han var lett å lese, og selvsagt hadde han rett, for det som plaget henne, var Magnar. Fremdeles hadde hun ikke greid å bestemme seg for hva hun skulle gjøre. Hun hadde heller ikke funnet ut hvem som hadde lyttet ved kjøkkendøren da hun hadde hatt en fortrolig samtale med Martha. Sigmund gransket henne fremdeles. Blikket gjorde henne varm om ørene. For selvsagt burde hun fortalt ham om Magnar.

– Hva ønsker du at nyåret skal bringe? spurte hun for å lede tankene hans over på noe annet.

– Jeg ønsker bare at året skal bringe alt godt for alle her på gården.

Han grep hånden hennes og klemte den, og hun repeterte ordene i hodet. Alt godt. Ordene burde gjort henne glad. Glad fordi han tenkte på alle, men isteden kom en uro snikende. En indre stemme hvisket at året 1860 fort kunne bringe det motsatte.

Til toppen

Bøker i serien