| Forfatter: | Annikki Øvergård |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2014 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Rosemalt |
| Serienummer: | 6 |
| ISBN/EAN: | 9788202430757 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Blodhat
Peder er reist til bygda for å varsle om det grufulle funnet av Tord. Rebekka uroer seg for hva som vil skje når lensmannen kommer til Lie, men får annet å tenke på når hun sent en kveld hører skrik fylt av smerte og angst fra hovedbygningen. Nattens hendelser gir lensmannen nok et ærend på Lie.
Rebekka famlet seg frem til svovelstikker og talglys på nattbordet. Lyset fra stikken flammet opp, og hun fikk fyr på lyset. Da hun igjen vendte seg mot Nicoline, ble hun stående som lammet. Det var blod overalt.
UTDRAG FRA BOKEN:
Jegerne, eller hundene deres, måtte ha funnet Tord som lå begravd i myra.
Rebekka ble stående som lamslått, hun ante ikke hva hun skulle gjøre. Det hele føltes helt uvirkelig, det kunne bare ikke skje. Det var som om den store, motbydelige mannen var kommet tilbake, selv i døden ville han ikke la henne i fred.
Ulf hadde gravd graven dyp og pakket inn Tord i et teppe. Likevel hadde hånden hans kommet opp av jorda. Det måtte ha vært dyr som hadde vært der, som hadde merket den rare lukten og fått gravd den frem. Hun brakk seg der hun sto, mens tårene silte, prøvde å la være å forestille seg hvordan hånden så ut. Så samlet hun seg, prøvde å tenke klart.
Fra smia på Gaupli lød fortsatt taktfaste slag mot metall. Angsten kjentes som en jernhånd rundt brystet. Hun skjønte hun måtte få varslet Ulf, så raskt som det var mulig.
De tre mennene var skjult av skogen. Fort løp hun over jordet, ned mot den vesle smia som lå ved bekken. Sangen fra hammeren fortsatte like taktfast, avbrutt av korte pauser der hun kunne høre det frese svakt. Røyken steg opp fra pipen og trakk inn over den mørke skogen.
Den gisne døren sto på vidt gap for å slippe inn lyset og den kjølige luften. Ulf så henne med det samme. Ansiktet strålte opp i et stort smil. Tennene lyste hvite mot de sotete klærne, og han var så vakker at det nesten gjorde vondt. Som en gud, rakk hun å tenke, herre over ild og jern.
– Er du her allerede? Jeg bør nok vente med å gi deg en velkomstklem. Smilende så han nedover seg selv, og viste med den ene hånden at direkte ren var han ikke. Også det ene kinnet var svart. – Vent, så skal jeg vaske meg. Han skulle til å vrenge av seg det svartflekkete forkleet.
– Vent! Det har skjedd noe, Ulf.
Han stanset midt i bevegelsen og så på henne. Smilet forsvant.
– Hva er det, Rebekka?
– Hør!
Han lyttet. De kunne så vidt høre hundene.
– Det er bare jegere, Rebekka, som er på vei opp mot fjellet. De bruker å gå forbi her hver høst.
– Jeg skjønner det. Det er bare det at den ene hunden har fått ferten av noe. Nede ved myra. Den har funnet … Du vet …
Ulfs ansikt ble hvitt bak det svarte. Så fikk det tilbake fargen.
– Du må gå tilbake igjen, Rebekka, sa han. – Straks. Til Lie. Stemmen var inntrengende, nesten hard. Blikket var alvorlig og redd.
– Men …
– Jeg skal ta meg av dem. Gjør som jeg sier. Stol på meg, Rebekka. Gå nå, og pass på at de ikke ser deg. Løp mot skogen, bak smia. Når du kommer inn i skogen, må du gå rolig ned mot stien. Hvis du ser noen, må du late som om du er ute i et vanlig ærend, samler einerkvister eller noe slikt. Han ga henne et fort kyss på munnen. Og igjen: – Stol på meg, Rebekka.
Med bankende hjerte gjorde hun som han hadde sagt. Det var ikke langt til skogkanten på den andre siden av bekken. Bak seg kunne hun igjen høre de taktfaste slagene fra smia, men noe langsommere nå. De overdøvet hundeglammet. Da det etter litt ble en pause i hamringen, kunne hun høre hundene, som var kommet nærmere. Svakt kunne hun ane mennenes stemmer. Så stilnet glammet fra hundene av. Igjen var det bare de taktfaste slagene fra smia.
Det veltet seg i magen og tårene begynte igjen å sile.
Gråtende trakk hun seg lenger inn i skogen. En del av henne ville ta beina fatt det snareste hun kunne for å komme seg fortest mulig til sikkerheten på Lie. Men en annen del holdt henne tilbake. Hun måtte vite hva som skjedde.
