Brønnens hemmelighet (Heftet)

Serie: Flammedans 70

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Flammedans
Serienummer: 70
ISBN/EAN: 9788202479565
Kategori: Romanserier
Omtale Brønnens hemmelighet

Oda styrer gården alene da en fremmed banker på, og stikk i strid med sunn fornuft slipper hun den flotte uniformkledte mannen inn.
Anna, Holger og Atle har lagt ut på en lang reise i håp om å finne Johannes, og når de slår leir ved en gammel brønn i nærheten av barnehjemmet, gjør de et makabert funn.
 
 

Til toppen

Andre utgaver

Brønnens hemmelighet
Bokmål Ebok 2017
Brønnens hemmelighet
Bokmål Nedlastbar lydbok 2017

Flere bøker av Jane Mysen:

Utdrag

Flammen beveget seg så vidt bak lampeglasset, og Oda satt og leste. Det var vanskelig å konsentrere seg. Tankene hadde vært mye på reise i dag. Hun savnet moren og Holger. Og Atle. Til og med hestene de hadde med seg, savnet hun.
 Hun hadde håpet at de skulle komme hjem snart, men det varte og rakk. Ikke hadde hun hørt noe fra dem heller.
 Kveldene var verst. Viserne på klokken sneglet seg rundt urskiven.
 Hun hadde vært noen ganger på Nedre Garmo. Bjarne og Levine hadde besøkt henne også. Likevel følte hun seg alene, og det ble ikke bedre da Hedda og Frederik dro. Det hadde vært godt å vite at de var der oppe i hytta. Den eneste trøsten hun hadde, var bøkene og dyrene, som hun stelte for som om de skulle vært barna hennes.
 Hun skvatt da det plutselig banket på døren. Mira og Murre knurret, men det gjorde de ofte når det skjedde noe uventet. Nå hadde de egentlig lagt seg til ro for natten. Oda kastet et blikk på gulvuret som viste halv elleve. Hun la fra seg boken med oppslått perm før hun gikk ut på kjøkkenet. – Dere blir liggende her, sa hun strengt til hundene, som allerede var på beina.
 Med strittende ører adlød de.
 Oda lot kjøkkendøren stå oppe idet hun gikk ut i gangen og åpnet ytterdøren.
 Mannen som sto utenfor var høy, lys og kledd i politiuniform. – God kveld, sa han og nappet av seg luen.
 – God kveld, hilste hun tilbake og overlot til ham å fortsette.
 – Jeg beklager at jeg banker på så sent, men jeg så at det lyste og lurer på om De har opplevd noe uvanlig i det siste?
 – Uvanlig? Oda ristet på hodet. – Her går dagene i ett. Det har ikke skjedd noe utenom det vanlige. Hvorfor oppsøker De meg?
 – Det har vært et tyveri i Stasjonsbyen. Vi går fra dør til dør for å finne ut om noen har sett eller opplevd noe mistenkelig.
 Hun ristet på hodet, samtidig som hun la merke til at Mira og Murre kom ut i gangen. De knurret ikke lenger nå, men gikk forbi henne og ut til politimannen for å snuse på ham.
 Oda gjettet at mannen var omtrent tjue år. Han var pen og kjekk. Dessuten kledde han uniformen veldig godt.
 – Jeg skulle likevel ha stilt noen spørsmål, sa politimannen forsiktig. – Det regner. Kanskje vi kan ta det innomhus?
 Fornuften sa henne at hun burde si at det ikke passet. Det var altfor sent, og hun burde gå til sengs. Hun trosset den kloke stemmen og åpnet døren helt. – Vær så god, sa hun og gikk i forveien inn på kjøkkenet.
 Den unge mannen stanset rett innenfor kjøkkendøren og kikket seg omkring. – Her var det koselig.
 Hun nikket og smilte. – Vil De ha en kopp kaffe mens vi snakker.
 – Ja takk, kom det fort. – Jeg har vakt denne natten. Man holder seg våken på kaffe.
 Oda slo hånden ut mot bordet. – Vær så god og sitt, sa hun og gikk mot ovnen og satte den halvfulle kaffekjelen på platen.
 Da hun snudde seg, hadde politimannen lagt luen på bordet sammen med et papir. I hånden holdt han en nykvesset blyant.
 – Er De her alene? spurte han med ett.
 – Ja, det er bare hundene og meg her, men det kommer stadig noen innom.
 Han nikket og smilte. – Det er godt at De har noen som passer på.
 – Jeg trenger ikke pass, men det er hyggelig med besøk innimellom, sa hun litt skarpere. – Ellers klarer meg fint alene.
 – Selvfølgelig gjør De det.
 Hun skjenket kaffe til dem og satte seg ved bordet. Øynene hans var blå, la hun merke til nå, og hun syntes det var hyggelig å ha ham der, selv om hun ikke kjente ham.
 – Hvor er foreldrene dine? spurte han med ett.
 – De er på Vestlandet. Lillebroren min også, la hun til og smilte. – Jeg savner Dem.
 Han nikket. – Det kan jeg forstå. Jeg bor alene og vet hvordan stillheten kan trykke.
 Oda smilte. Han var så lett å snakke med, som om de skulle ha kjent hverandre i årevis.
 De ble sittende og snakke til langt over midnatt.
 Brått kikket han på armbåndsuret. – Neimen, hva er det jeg holder på med? Sitte her og holde deg våken.
 – Det har vært trivelig, sa Oda og smilte. – Jeg skjønner nesten ikke hvor tiden er blitt av.
 Han satte luen på hodet. – Slik kan det føles når man er i godt selskap.
 Med en rask håndbevegelse, tok han papiret og la det i lommen. Blyanten også.
 – Jeg gleder meg til å se deg igjen i morgen, sa han idet de gikk ut i gangen.
 Hun våget ikke å si noe til det.
 Da han var kommet utenfor, løftet han hånden mot bremmen og smilte. – Ha en riktig god natt, frøken Oda.
 – Takk, likeså, sa hun og holdt på å neie.
 I neste øyeblikk gikk han med raske skritt ut i mørket og regnværet.
 Oda lukket døren og låste omhyggelig. En god følelse hadde lagt seg i kroppen. Endelig skjedde det noe, tenkte hun idet hun la koppene i oppvaskvannet. Da hun litt senere gikk opp trappen til loftet, husket hun plutselig at han ikke hadde gjort noen notater. Han hadde ikke stilt henne noen spørsmål angående det han kom for heller.
 En liten advarsel ga seg til å murre i henne, men han var en politibetjent, så hun kunne ikke mistenke ham for å ha uærlige hensikter. 

Til toppen

Bøker i serien