Brent barn (Heftet)

Serie: Nye horisonter 17

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Nye horisonter
Serienummer: 17
ISBN/EAN: 9788202470999
Kategori: Romanserier
Omtale Brent barn

Da Linnea kommer til seg selv igjen, befinner hun seg på et sykehus i Havanna. Det eneste som står i hodet på henne, er å finne Amanda.
Amanda er redd og skuffet over moren, selv om hun innerst inne vet at det ikke er hennes skyld at hun er alene.

– Ikke … ikke la meg bli igjen her, hikstet hun fortvilet. – Jeg er redd …
– Det kommer sikkert noen kjørende som kan ta deg med videre, sa Spencer i et forsøk på å lyde trøstende.
– Det kommer ingen. Det finnes ikke et eneste hus her! ropte Amanda fortvilet. – Ikke reis fra meg! Vær så snill!

Til toppen

Andre utgaver

Brent barn
Bokmål Ebok 2015
Brent barn
Bokmål Nedlastbar lydbok 2024

Flere bøker av Ellinor Rafaelsen:

Utdrag

Flyet, som ble brukt til militær transport av amerikanske tropper, hadde trykkabin, så til å begynne med gikk det greit å puste inne i den mørke metalltuben. Solen hadde stekt ubønnhørlig mot utsiden av flykroppen og gjort det uutholdelig varmt der inne. Luften var tung og fortettet. Men etter hvert som flyet steg, sank også temperaturen, og det ble fort kaldt inne i den store kabinen. Kulden fikk de som reiste sammen til å søke varme hos hverandre. Noen pratet ivrig sammen. Oppglødde og forventningsfulle prøvde de å dele gleden og planene de hadde for det nye livet som ventet dem i Amerika. Livet i en fri verden, med ytringsfrihet og demokrati. Men etter hvert døde samtalene ut på grunn av den høye duren fra flymotorene, som syntes å fylle hvert eneste tomrom mellom menneskene som satt sammenklemt nede på det kalde gulvet.
 Amanda satt med lukkede øyne. Den fremmede kvinnen som hadde tatt henne med om bord, og som gjentatte ganger hadde forsikret henne om at moren ville rekke å komme med flyet, satt ved siden av henne og prøvde å snakke med mannen hun reiste sammen med. Men bråket fra motorene gjorde at hun ga opp. I stedet snudde hun seg mot Amanda og lente seg frem så hun kunne legge munnen helt inntil øret hennes.
– Hva heter du? spurte hun.
Amanda svarte ikke. Spilte det noen rolle hva hun het? Det spilte vel ingen rolle hvem hun var. For nå var hun ingen. Hun var alene. Moren hadde ikke rukket flyet, så nå hadde hun ingen. Og da var hun ingen.
 Hun knep øynene sammen for å holde tilbake tårene som presset på. Skuffelsens, sinnets, redselens og oppgitthetens tårer. Hun visste ikke selv hva som var verst, hva som plaget henne mest. Kanskje var det skuffelsen og sinnet som var rettet mot moren. Kanskje gjorde det mest vondt, fordi det ikke bare ga henne en følelse av avmakt, det fylte henne også med dårlig samvittighet og skyldfølelse. Innerst inne visste hun at det ikke var morens skyld at hun ble så syk at hun måtte på toalettet akkurat da flyet skulle gå. Likevel satt hun der og følte seg sviktet. Av moren. Hun burde ikke ha gått fra henne og overlatt henne til dette fremmede paret. Hun burde ha holdt ut, til de var om bord i flyet. Til hun var sikker på at begge kom seg av gårde. Men hun hadde bare gått sin vei, fordi hun måtte på do. Hun hadde ikke brydd seg om at de snart var fremme ved passkontrollen og at det var deres tur til å bli sluppet om bord!
 Sinnet og skuffelsen fylte henne til randen, og nå klarte hun ikke å holde tilbake gråten lenger. Hun støttet pannen mot de opptrukne knærne og gråt så hun ristet. Lyden av de såre, fortvilte hulkene druknet i støyen fra flymotorene, så det var få eller ingen blant de andre flyktningene som la merke til åtteåringens fortvilelse.
            Gråten stilnet etter hvert. Tilbake var bare den samme store tomheten som hun hadde følt i det øyeblikket hun hadde forstått at moren ikke ville rekke flyet. Tomheten som gjorde henne til … ingen.

Til toppen

Bøker i serien