| Forfatter: | Elisabeth Hammer |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2014 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Misteltein |
| Serienummer: | 3 |
| ISBN/EAN: | 9788202437305 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Dagboken
I tømmerkoia i skogen finner Selma morens gamle dagbok. Hun tar den med seg hjem og begynner å lese morens skjebnesvangre møte med den velstående herr Ørvold. Et møte som ikke bare fikk konsekvenser for moren, men også for Selma og hele familien …
Jeg visste at jeg ikke burde være der alene med ham, men samtidig var det fristende, og jeg lot følelsene bestemme. Ikke engang da han tok meg med inn i grotten i parken, forstod jeg at dette kunne bære galt av sted. Jeg hadde drømt så lenge om ham og trodde at jeg kjente ham.
Da han kysset meg, var jeg fortsatt uskyldig nok til å tro at det var alt. Jeg trodde det skulle stanse der, og da jeg innså at jeg tok feil, var det allerede for sent.
UTDRAG FRA BOKEN:
Noen måker skrek hissig utenfor vinduene, og hun skottet opp på klokken på veggen. Det var på tide å få Ole Johan og Ingeborg inn for kvelden. De hadde lovet at de skulle holde seg ved kaninene. Hun gikk ut, men hun så dem ikke da hun rundet husveggen.
– Ingeborg? Ole Johan?
Hun ropte og gikk nedover mot sjøen med raske skritt. Ole Johan var gammel nok til å passe på Ingeborg, men hun likte ikke at de hadde gått av gårde uten å gi beskjed.
– Vi er her, Selma!
Ole Johan ropte tilbake, og hun pustet lettet ut. De stod på veien som førte mot Sølvkronen, den vakre, gamle villaen som lå helt i utkanten av Apenes, nærmest sjøen og med skogen i ryggen.
Søsknene stirret mot villaen, og hun gikk ned til dem.
– Hva er det dere ser på?
– Det er en kjempestor flokk med fugler i skogen rett bak uthuset, ser du dem?
– Ja. Selma både så og hørte dem. Måker, kråker og ravner kranglet høylytt om noe der inne blant trærne. Skrikene deres skar inn i ørene, selv på avstand.
– Kan vi gå og se? Ole Johans øyne lyste.
– Ja, vær så snill? Ingeborg var også ivrig.
– Nei.
Selma ønsket ikke å gå dit. Det var noe urovekkende ved fuglenes oppførsel. Aldri før hadde hun sett eller hørt noe slikt, selv ikke når fiskeskutene kom inn fjorden og kastet fiskeslo til måkene. Hva var det de hadde funnet der i skogkanten?
– Vær så snill? De to småsøsknene så bedende på henne. Mest ville hun ta dem med seg og gå hjem, men noe holdt henne tilbake. Dette var uvanlig, og noe måtte være galt.
– Er det ingen hjemme på Sølvkronen? Villaen lå i mørke, og hun kunne ikke huske å ha sett noen der på mange dager.
– Nei, de reiste bort forrige helg. Bør vi ikke gå bort og se hva som har skjedd?
Ole Johan tok et prøvende skritt fremover, og Selma ga seg motvillig. En følelse av ubehag murret i kroppen, men alle disse fuglene kunne gjøre skade på villaen. De burde kanskje se hva som stod på.
– Ja vel. Hun så strengt på småsøsknene. – Men når vi kommer frem, holder dere to dere bak meg, er det forstått? Jeg vil ikke at måkene skal angripe dere.
Men det var ikke bare måkene som bekymret henne da de begynte å gå, det var noe annet, noe uforklarlig.
Uhyggen krøp oppover ryggen da de nærmet seg villaen og hun fikk fuglene nærmere i øyesyn. De stupte og dykket ned bak uthuset som stod i skogkanten bak villa Sølvkronen, og de var svært aggressive. Skrikene skar i ørene så hun måtte dekke dem til, og da de passerte huset, bremset hun ned på farten. Men Ole Johan stanset ikke. Han økte tempoet, og før Selma kunne stanse ham, var han forbi henne.
– Ole Johan! Hun ropte etter ham, og grep etter Ingeborg for at hun ikke skulle følge etter.
Det gikk et sug gjennom kroppen da Ole Johan fortsatte forbi uthuset og forsvant ut av syne. Fuglene ble skremt og lettet i forskrekkelse. Selma kunne se fjær som dalte gjennom luften, og fuglenes skrik var nesten smertefulle å høre på da de flyktet unna. Men det verste gjenstod, for da fuglenes kakofoni døde ut, skar en annen lyd gjennom luften. Et skrik av forferdelse og skrekk. Det var Ole Johans.
