I Tråkka er det stor oppstandelse etter at Lina ved et uhell har skutt Melvin. Lina ligger i uvett, og småbarna blir sendt til Borgen. Ambrosia lengter etter Magnus, men Haldor dukker opp og forteller en historie som setter ham i et svært dårlig lys. Da Jørgen kommer på besøk og frir til Ambrosia, vet hun ikke sin arme råd.

«Ambrosia, jeg må si deg dette, når jeg endelig er alene med deg. Tror du at du kan komme til å holde av meg?» Hun hørte Emilie snakke ivrig med Haldor inne i kjøkkenet. Kjente frostluften langs ganggulvet som et kaldt drag rundt anklene nedenfor skjørtet og grøsset litt. Selv om blodet formelig suste gjennom årene og fikk hjertet hennes til å arbeide lik kvernkallen i vårløsningen.

UTDRAG FRA BOKEN:
De lot sleden stå, siden Hermann Karlsens hus lå like i nærheten.
Trass i at snøværet på nytt var i ferd med å fylle gatene, var det et yrende liv overalt og en forferdelig mengde sleder og hester. Ryktene fortalte at prinsen holdt selskap i Paleet, og ellers deltok han med liv og lyst i alle lag hvor han var ønsket. Dessuten var flere av landets ledende menn og naturligvis også ”vår egen Carsten Anker,” som Hugo så lystig kalte ham, samlet til møter angående opprettelse av Den norske bank. Også disse forflyttet seg fra det ene selskapet til det andre og skapte liv og røre og nysgjerrighet. I alle hus brant det lys i et eller flere vinduer, og når Ambrosia kikket opp, kunne hun se silhuetter av folk som fulgte med på livet nede på gaten. 

Selv kjente hun seg mer engstelig enn glad over Hugos påfunn. Og Jørgen hadde vært tung og mutt etter at Magnus’ navn ble nevnt.
Hun lot ham være i fred mens Hugo skravlet i vei og hilste med lua til alle de møtte. Også til tiggerne. For dem var det mange av. Men alle ble stående tomhendt, som før, samme hvor mange av de feststemte som gikk og kjørte forbi.
En bred trapp førte fra gaten opp mot en dobbeltfløyet, hvitmalt dør som var slått på vidt gap. Ytterst på hvert trappetrinn brant en liten tjæreboks med røde, lystige flammer og lyste for gjestene som skred oppover. 
Ambrosia beundret de elegante damene i lange kåper med skinnkrager og store muffer. Hatter med fjær og kyser med sløyfepynt lignet papirklippsilhuetter i lyset som strømmet mot dem fra hallen innenfor. Herrer med hatt og herrer uten bukket og ranket seg igjen og lo støyende mot andre menn. 
Og hele tiden kom og reiste kusker med sleder og sluffer tilbake i mørket som slukte dem. I det hele tatt var det slik en stemning, at Ambrosia begynte å tenke på himmelen. Og eventyrene.
Men hun trengte ikke å flytte blikket så svært langt vekk fra den opplyste drømmeverdenen, før virkelighetens sanne ansikt viste seg for henne. For langsmed husveggen, så nær gaten og de mange hestedoningen som de turte å gå, sto tiggerne.
Små barn. Tre stykker i en liten klynge strakte nakne hender ut mot rikdommen og ba om mat. Bortenfor disse satt en enslig kvinne, rett på den kalde bakken. Hun holdt en liten bolle i hendene som hun løftet så høyt hun maktet. Et par menn hang på stavene sine på den andre siden av den brede trappen.
Ingen gikk bort til dem eller stanset. 
Jo lenger Ambrosia sto slik og betraktet dem, desto vondere fikk hun. For hun verket så forferdelig i brystet. Ikke av sult, for hun hadde spist en kald kålskalk og litt spekekjøtt like før de gikk av sted. Smerten i brystet måtte være gråten som hun ikke kunne slippe ut, trodde hun. Samt sorgen fordi hun ikke hadde funnet igjen Nathalie.
”Jeg har ikke lyst til å gå inn der, Hugo.”
”Hva sa du?” ropte han, for å overdøve støyen fra stemmer og hester og bevegelse. ”Nå er det snart vår tur, ser du. Kanskje prinsen kommer. Og Anker.”
”Jeg orker ikke å gå inn,” gjentok hun og stakk armen sin innunder hans for å komme så nær at han hørte henne. ”Det er ikke riktig av oss å feste sammen med rikfolkene når så mange ikke engang har mat eller et sted hvor de kan varme seg.”
”Rosi, Rosi, nå må du forsøke å glemme alle de andre,” sukket han og klappet hånden hennes. ”Glem nå sorgene for en kort stund og gled deg over at det ennå finnes lys og glede til.”
”Vi behøver ikke å bli her lenge, Ambrosia,” trøstet Jørgen. Han sto litt bak Hugo. Som om han ikke kjente seg helt sikker på om han hørte til her, han heller. ”Bare en liten stund. Og en eneste dans?”
”Kjære, hjelp meg. Litt brød. Kjære …”
Ambrosia klamret seg til Hugos arm da en bustete kvinne brått grep tak om kåpen hennes og rykket så hardt at hun holdt på å miste balansen.
”Bare litt brød.”
Nå trengte også gjestene seg framover, og det begynte å bli trangt, så Ambrosia slapp Hugo og snudde seg mot kvinnen som nettopp henvendte seg til en annen litt lenger borte. 
Da hun strakte den magre, lange kroppen for å snakke til en stor, kraftig mann, gled kåpen hennes til side, så kjolen ble synlig. 
Da oppdaget Ambrosia til sin forferdelse at kvinnen var svanger. For den bulende magen formelig sprengte kjoleskjørtet. Det kunne ikke være lenge til hun skulle ligge.
Og så var vintergaten og tiggerskreppa alt hun hadde å by det ufødte barnet sitt.
”Nå er det vår tur, Rosi. Kom da,” maste Jørgen og tok et godt tak om albuen hennes for å trekke henne med seg. ”Jeg skal følge deg hjem igjen bare vi får vært inne en liten stund.” Hugo la allerede hånden på rekkverket da den svangre tiggersken hugg tak i armen hennes og tvang hånden ned mot den sprengte barnemagen. 
Ambrosia kjempet imot da hun formelig brøt fingrene hennes ut og trykket hånden flat utenpå det våte kåpestoffet og tryglet: ”Kjenn, han sparker. Hjelp meg.”
”Nei, slipp meg, jeg har ingenting.” Folk stirret på dem og lo foraktelig. ”De venter på meg.”
”Bare en brødbit, frøken. Jeg har ikke spist på tre dager. Vær så snill …”
Stemmen!
Det var noe ved stemmen hennes!

Ambrosia rev seg løs fra Jørgen og snudde seg mot den bedende, desperate kvinnen.
”Bare en …”
”Nathalie?”
Hun visste ikke at hun skrek og gjorde det igjen og igjen mens hun stirret inn i det bleke, utmagrede ansiktet ved siden av seg. 
 ”Hugo! Jørgen, kom. Nathalie er her,” ropte hun etter dem før hun blendet av alle lysene snudde seg og slo armene omkring søsteren.
 ”Hva er det du driver med, din simple skjøge. Slipp mannen min!” freste en fremmed kvinnestemme i øret hennes mens noen rev og slet i klærne til hun måtte slippe Nathalie igjen.
 ”Å, tilgi meg, jeg trodde det var Nathalie,” stammet hun forskrekket. 
For Nathalie var ikke der. 
I stedet hadde hun omfavnet en vilt fremmed mann som børstet av frakkeermet sitt og glante bebreidende på henne.
 ”Den andre hora sprang i den retningen,” gnisset kvinnen før hun rykket ham med seg og begge forsvant i flokken av skuelystne.