Selv om Stina nå er en gift kvinne, greier hun ikke å gi slipp på Mathias. Det skal vise seg å bli fatalt.
Andrines far er forsvunnet, og lensmannen står uten spor. Hun vil søke trøst hos Isak, og hører at han er hos gamlekjæresten Gjertrud, som er kommet til byen …

Den unge damen la hånden på Isaks skulder. «Kjære Isak, hvem er denne lurvete piken?»
Isak så på henne. «Gå inn, du, Gjertrud. Jeg kommer snart.»
«Jeg vil vite hvem hun er! Ikke si at hun er en av dine mange ...»

UTDRAG FRA BOKEN:
Lensmann Johan Meller så opp fra papirene på kontorpulten. Han hadde lyttet til Andrine, men det virket ikke som om han tok henne alvorlig. Hun måtte forsøke å overtale ham, få ham til å forstå.
«Far er her, et eller annet sted. Jeg tror han er i skogen.»
«Ja, det kan han selvsagt være, men hvor? Og hva gjør deg så sikker på at han er der?» Han rynket brynene.
«Det var en følelse jeg fikk.» Hun slo blikket ned. Hørte selv hvor tamt det lød. Lensmannen trengte noe mer håndfast å forholde seg til.
Igjen så han tvilende på henne. «Jeg har ikke tid til å løpe rundt i skogen og lete lenger, Andrine. Vi har gjort det vi kan for å finne din far. To tjenestemenn har vært overalt og forhørt seg, og vi har saumfart skogen flere ganger. Du vet at områdene her er enormt store. Han kan være hvor som helst. Hvis han er i live,» la han til med senket stemme.
«Hvis han er i live?» Andrine skalv. «Du kan ikke si slikt! Betyr det at dere ikke vil lete etter ham lenger?»
Meller sukket høyt. «Ja, dessverre. Vi har andre saker å ta oss av også. Kvinnene som vi fant foran festningen, Karis dødsfall, og denne mangedrapsmannens. Selv om jeg ikke ønsker å etterforske drapet på den karen, må det gjøres. Slik er det. Men hører jeg noe om din far, lover jeg deg at du skal få beskjed med en gang.»
Andrine kjente sorgen som et tungt lodd i magen. Hvorfor kunne han ikke tro henne, når hun sa at faren var i live der ute et sted? I live, og redd for mannen som hadde tatt ham. Da det prikket bak øynene hennes, grep hun fatt i bordkanten og holdt seg fast.
«Hva er det med deg?» utbrøt lensmannen.
«Jeg ble så svimmel ...»
«Trenger du hjelp?» Han reiste seg fort og tok tak under armen hennes og hjalp henne ned på stolen.
Andrine lukket øynene. «Du må finne far! Han lever, jeg vet det!»
«Jeg skal forsøke å finne ut av det. Men jeg kan ikke love deg at vi …»
«Gjør det dere kan,» avbrøt hun ham. Hun så på ham og svelget. Hun følte seg bedre nå, og reiste seg.
«Går det bra med deg?»
«Ja, takk. Gir du meg beskjed så snart dere vet noe om far?»
«Det skal jeg,» mumlet han da han igjen satte seg ved skrivebordet.
Andrine gikk ut på gaten. Det var mange folk ute og ruslet med småbarna sine i dag. Også noen eldre kvinner promenerte og konverserte hverandre. Hun misunte dem de elegante antrekkene deres, og følte seg med ett som en fattiglus i den slitte kjolen hun gikk i. Kvinnene bar dessuten store hatter med fjær og kjoler som knitret i silke.
Ut av kjøpmannens hus kom en ung herre, bærende på et maleri. Hun kunne ikke se selve bildet, men hun forsto at han var kunstner, da hun så malingflekker i ansiktet og på buksen hans. Hun hastet videre oppover gaten, bort til vertshuset og forbi festningen som ruvet til venstre for henne. Hun gløttet opp dit, og da hun igjen rettet blikket fremover, støtte hun på Ole Pedersen.
«Jøss, er det deg?» sa han overrasket.
Hun var like forundret som ham. «Har ikke du reist?» Han var den samme sjarmerende mannen, med de samme grønne øynene og det flotte ansiktet. Ole var kjekk, det kunne ingen ta fra ham, og det var nok ikke mange kvinner som ville ha takket nei til et frieri fra den unge pianisten. Men Andrines hjerte banket ikke for ham, selv om han nå ga henne et av sine mest forførende smil.
«Jeg dro i sinne, det må jeg medgi. Men nå er det gått over. Far hjelper meg videre i karrieren, og jeg foretrekker faktisk å komponere hjemme,» sa han. Igjen kom det litt skjeve, ertende smilet frem.
Andrine så ned. Hun hadde annet å tenke på nå. «Jeg må skynde meg hjem. Far er savnet, og …»
«Ja, det hørte jeg. Stakkars mann.»
Andrine nikket. «Ja, men lensmannen finner ham nok. Far er i live,» sa hun skråsikkert.
Ole dro hånden over munnen. «Så du er sikker på det?»
«Ja, jeg må håpe at det er slik. Du får ha lykke til med musikkstykket ditt.» Hun skulle til å gå forbi ham, men han skjøt armen ut og tok et godt tak rundt håndleddet hennes.
«Er det alt du har å si til meg? Vi skulle gifte oss, Andrine, men du oppfører deg som om ingen ting er hendt.»
Hun trakk armen til seg og stirret ned på hendene sine. «Det ble ikke slik, Ole. Beslutningen om giftermål ble tatt på galt grunnlag. Det ville ikke ha vært riktig for noen av oss.»
Han skar en grimase. «Jeg har vel din bestemor å takke for at det gikk som det gikk. Hun tror hun kan bestemme over folk. Før var hun mye sammen med familien min, men vennskapet kjølnet raskt da … Det kan være det samme, men jeg lengter etter deg, Andrine. Du … jeg elsker deg.»
Det hørtes nesten ut som om han mente det, men det spilte ingen rolle. Hun var kjær i Isak.
«Det forandrer ingenting, Ole.»
«Nei, og jeg vet hvorfor. Ja, jeg var gift en gang, og jeg hadde en sønn. Nå har du fått vite sannheten. Jeg løy om Isak, men det var fordi jeg var redd for å miste deg. Det var dumt av meg, og jeg er lei for at jeg gjorde det. Men nå er jeg ærlig mot deg, og det lover jeg å være i fremtiden også. Det er meg du skal ha, Andrine. Jeg har alt å tilby deg.»
Ordene kom som perler på en snor, og hun forsto at han for en gangs skyld sa sannheten, men igjen tenkte hun at det ikke endret noe.
«Jeg må gå nå, Ole,» sa hun uten å møte blikket hans.
«Tror du ikke på meg? Min hustru og sønn er døde, Andrine. Det vil si at jeg er en fri mann.»
Andrine rettet seg opp og så på ham. «Nå er det nok, Ole. Ja, du er en fri mann, og du kan gifte deg med hvem du vil. Men meg blir det ikke. Nå må jeg hjem.»
«Vær så snill ... Si meg i hvert fall hvorfor du forandret mening! Såpass synes jeg du skylder meg.»
«Jeg er kjær i Isak. Så enkelt er det.» Hun ville gå igjen, men han var lynrask og tok tak i hånden hennes.
«Slipp meg, Ole!»
«Nei, ikke ennå. Det er mer å si.»
«Hva er det å si?»
«Du kan ikke tro blindt på Isak. Det er mye du ikke vet om ham. Han har hatt mange flere kvinner enn du aner. Og nå er han sammen med Albert Johansen. Hva tror du han gjør for ham?»
«Han tar seg av regnskapene hans,» svarte hun skarpt., ergerlig nå. Ole forsøkte bare å gjøre henne usikker, ønsket at hun skulle mistro Isak igjen. Men hun aktet ikke å la seg narre.
Ole ristet på hodet. «Nei, det gjør han ikke. Han løper etter Albert og gjør alt han ber ham om. Jeg har sett hvordan Isak fanger de søte tjenestepikene. Det er piker Albert vil ha ...»
«Ti stille, Ole! Jeg har fått nok av pratet ditt. Nå lar du meg gå! Du er en ondskapsfull og smålig mann,» glefset hun. Hun ville trekke til seg hånden, men han nektet å slippe. Han var for sterk for henne, holdt henne fast.